Skal Arbeiderpartiet vinne valget må det oppleves som at mye står på spill. De begynner å få det travelt.

Foto: KarL GUNDERSEN

I mange land har de lukket øynene for økende forskjeller, for økende utrygghet i arbeidsmarkedet, for voksende mistillit til politikerne. Og de åpnet først øynene da det var for sent. Da uro og urettferdighet var blitt til sinne og protest. Kloke ord. Dessverre ikke mine egne. Slik innledet Ap-leder Jonas Gahr Støre sin landsmøtetale. Et godt og effektivt forsøk på å dra opp et bakteppe til norsk virkelighet. Tilfeldig? Neppe.

Fikk du med deg denne? Etter mye motgang var det nesten godt å se at Støre lyktes

Støre vet hva som skal til for at Ap skal vinne valg. Når folk føler utrygghet. Når arbeidsplassene står i fare. Når forskjellene øker. Da er Arbeiderpartiet uovertruffen. Et parti man kan stole på. Derfor snudde også Ap nedturen på målingene og vant valget da finanskrisa kom i 2008. Da var velgerne egentlig litt trøtte at den rødgrønne regjeringa, men usikkerheten gjorde at de rygget tilbake til Ap. Det var tryggest sånn.

Tre år med tidenes blåeste regjering er lagt bak oss. Nå er det bare sjarmøretappen igjen, den lange valgkampen. I sosialdemokratiske Norge burde det gi Ap og SV vind i seilene. Bare tanken på at Frp skulle styre landet, fikk det til å gå kaldt nedover mange rygger. Helt slik gikk det ikke. SV har vært svakt og usynlig. En skygge av det sterke og friske opposisjonspartiet de var før regjeringstilværelsen tok all «gnist og sprut», som Kristin Halvorsen en gang formulerte det. Arbeiderpartiet har heller ikke vært et tydelig alternativ til de borgerlige. Støre er til kjedsommelighet blitt kalt en tåkefyrste. Men han er ikke alene om å være uklar. I opposisjon har Ap vist fram sin misnøye med regjeringa, men det er ikke like lett å se hva alternativet deres er. Velgerne er åpenbart ikke imponert. Målinger langt nede på 30-tallet er knekkebrødsmuler i senga for Ap få måneder før valget.

Pussig nok har Senterpartiet snappet rollen som det klareste opposisjonspartiet. Mange hadde spådd at de måtte belage seg på noen år med ørkenvandring som sentrumsparti uten innflytelse. At de nå lykkes, handler ikke om at Sp er så geniale. Men det er skapt et inntrykk av at noe står på spill for distriktene. At det er blitt økende forskjeller mellom by og land. At dersom ikke noen tar tak nå, så blir bygda et ødeland. Regjeringas politikk har gitt næring til et slags distriktsopprør. Inntrykket er at summen av de mange reformene som er igangsatt, er for mye. Det går feil vei. Noen må rydde opp.

Arbeiderpartiet har ikke all verden å vinne på distriktsopprøret. Selv om mange i partiet er oppriktig opptatt av distriktene, er det ikke der de har troverdigheten sin. Mange av Aps velgere liker reformer og modernisering. De vil ikke skru klokka tilbake, for å si det med Sps mange kritikere. Vi er reformpartiet, ble det gang på gang slått fast fra landsmøtets talerstol. Derimot har Ap mye å tjene dersom det fester seg et inntrykk av at regjeringa skaper større forskjeller mellom folk. Mellom fattige og rike. Mellom de med og de uten arbeid. Et mer brutalt arbeidsliv, privatisering og at landet selges ut, bit for bit.

I sin tale varslet Jonas Gahr Støre at høstens valg er et verdivalg. Han dro fram de mest ekstreme uttalelsene fra de mest bøllete Frp-statsrådene, Sylvi Listhaug, Per Sandberg og Per Willy Amundsen og klistret dem på Høyre og statsminister Erna Solberg. Selv om det ikke er spesielt troverdig, er det effektiv retorikk.

Aps sjanse ligger i å skape inntrykk av at folk flest har fått det verre med den blå regjeringa. Et iskaldt kalkulatorsamfunn som er mer opptatt av millioner enn av mennesker. Det begynner å haste. Ikke har de konjunkturene med seg heller. Økonomien er langt på vei friskmeldt, arbeidsledigheten er på vei ned. Valgkynisk sett skulle nok Ap-strategene ønsket at det var omvendt. Mest sannsynlig ville velgerne da vendt seg mot Ap. Men i politikken handler det ikke bare om hva som er fakta. Den opplevde virkeligheten er vel så viktig. Det er jo ikke så ille og trist på bygda som vi får inntrykk av når senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum snakker. Men svartmalinga hans funker.

Hør Adresseavisens kommentatorer diskutere Ap, terror og tigging på podkast

Har du noen gang lurt på om Ap-politikere har dårlig utviklet ordforråd? Uansett hva de blir spurt om så er svaret «velferd framfor skattelette til dem som har mest fra før». Det er ikke fordi de er dumme, tvert imot. Få vet bedre hvordan vinne valg. Enkle, tydelige budskap. Gørr kjedelig, men hva gjør man ikke for å vinne?

Det er bare å stålsette seg. Politikerne setter på repeat-knappen. Nyanser blir det ikke plass til før etter 11. september.