Norsk film har nesten alltid sviktet ungdommen. Nå svikter ungdom norsk film og går mindre på kino.

Nylig kom to rapporter om kinobesøk i Norge som det samlet sett kan virke vanskelig å bli klok på. NRK har med tall fra Norsk filminstitutt meldt at ungdom mellom 16 og 24 år går langt mindre på kino enn de gjorde for 15 år siden. Nærmere bestemt en nedgang fra ti kinobesøk i året til fem kinobesøk i året.

Omtrent samtidig sendte bransjeorganisasjonen Film og Kino ut en pressemelding om rekordbesøk på kino i påska, med over en halv million solgte billetter. Det gir den beste kinopåska på ti år. Kinobesøket totalt i år ligger foran fjoråret, som igjen var det beste kinoåret i Norge siden 1983.

Årets slager: Vin Diesel og Michelle Rodriguez i «Fast & Furious 8» som ble påskas store slager på kino i Norge med 150 000 besøk på få dager.

Nordmenn går altså mer på kino enn på lenge, stikk i strid med tesen om at strømming og tv-serier er i ferd med å utkonkurrere kino. Samtidig går norsk ungdom klart mindre på kino. Det er én god og én dårlig nyhet for kinobransjen, samt en stor og voksende utfordring for norsk film.

Mest overraskende av de to trendene, er at kinobesøket totalt øker. Det betyr at barn og voksne går mer på kino. Det er ikke riktig at ungdom har sluttet å gå på kino. De er fortsatt aldersgruppen som går mest på kino. Nedgangen bør likevel gi bekymring, i gleden over imponerende tall totalt.

De nye tallene speiler det besøksstatistikkene på norsk kino de siste åra har vist: Stadig flere av de mest sette filmene er enten barnefilmer/familiefilmer eller mer voksne drama som «Kongens nei» eller «Bridget Jones' Baby». De mer typiske ungdomsfilmene på besøkstoppen er med få unntak amerikanske.

Film og Kinos brukerundersøkelse fra 2015 bekrefter at ungdom ser mer film digitalt på egne plattformer enn andre aldersgrupper. Mange av dem ser til og med film på mobiltelefon. Når de går på kino, har ungdom alltid flokket seg om de store, «fete» filmene som mange i aldersgruppen snakker om. Disse filmene er sjelden norske, selv om det heldigvis er unntak, som «Bølgen».

Støtteordningene for norsk film er mest innrettet mot barnefilm, smalere, mer voksen kvalitetsfilmen og bred, populær film med potensial til å nå «alle». Det er et paradoks at gruppen som går mest på kino ikke treffes bedre av norsk film.

Det er ikke opplagt at mer statsstøttet ungdomsfilm er svaret på norsk films grep om ungdommen. Et lite steg hadde kanskje vært å differensiere bedre. I kulturpolitikk snakkes det mye om barn og ungdom, men det er gjerne barn tiltakene rettes mot.

Den massive suksessen til tv-serien «Skam» og måten norsk populærmusikk når ungdom på i sterk internasjonal konkurranse, bør være mer til inspirasjon for norsk film, enn den relativt lite ærerike historien til norsk ungdomsfilm. Norsk ungdomsfilm var ikke bedre før. Tvert imot.

Når norsk ungdom går mindre på kino, forventer de mer av filmene de velger å se på stort lerret. Det gjør det vanskeligere og i mange tilfeller dyrere å nå målgruppen, særlig for norsk film. Et opplagt sted å starte, hadde vært å få Julie Andem til å lage «Skam – The Movie» som etterspill og ekstra punktum etter fjerde og siste sesong av tidenes norske ungdomssuksess i levende bilder.

Les også filmkommentaren «Hvor ble det av skogens ro?»