Det holder ikke å være den mest populære gutten i klassen. Du må ha sakene også.
Å være god har sine ulemper. Det er ikke lett for partileder Knut Arild Hareide å imponere for tida. Om mange politikere tenker vi at de er gode talere, men ikke nødvendigvis så festlige. Med KrF-lederen er det nesten omvendt. Han er morsom, debattsterk og svært lett å like. Definitivt en medieyndling. Pussig nok er han bedre som festtaler enn på KrFs egen talerstol. Kanskje blir han for bundet av forventningene til hva en KrF-leder skal være?
Politikkens største flørt
Verdier som varer. Verdier som varmer. Det satt ikke helt, KrFs nye slagord, selv om det var forfriskende å høre noe som ikke handlet om å tro på (hele eller deler av) Norge. Både partiet og kjernevelgerne fikk sitt. En god og grundig gjennomgang av KrFs politikk og gjennomslag. Ikke engang såkornfond, skattefunn og skatt på arbeidende kapital ble glemt, selv om det sannsynligvis ikke finnes én person som stemmer gult på grunn av bedriftsbeskatningen. Men bevares, Hareide har ingen grunn til å henge med hodet i helga. Han kan. Hadde partienes oppslutning i større grad blitt påvirket av partiledernes popularitet, hadde han sluppet å bekymre seg for valget.
I år har alle partier hørtes litt ut som Senterpartiet light. Hos KrF kan vi trygt stryke light. Hareide hamret løs på regjeringas distriktsfiendtlige og sentraliserende politikk. Den ene etter den andre snakket om levende bygder, bønder, rovdyr, sau og melkekvoter. Til og med KrF-topp i Trondheim, Geirmund Lykke, viet sine tre minutter med berømmelse til dyrka mark. Årets landsmøte er således en kraftig påminner om hvor like KrF og Sp er. Fra valgforskning vet vi at nest etter KrF, er Sp-velgerne mest opptatt av kristne verdier. Og nest etter Sp, er KrF-velgerne mest opptatt av distrikt. Den største forskjellen mellom de to partiene kan lettest observeres i hotellbaren.
Fikk du med deg denne? Erre her det er Senterparty?
Utakk er verdens lønn, er det noe som heter. Norske bønder er ikke kjent for å strø om seg med takksigelser og godord. Men de skulle bare visst hvor mye de kan takke KrF (og Venstre) for. De har stanset og moderert forslag etter forslag fra regjeringa. Det er støttepartienes forbannelse. Selv om KrF har gjort mye, mye mer for norske distrikter enn Sp i denne perioden, vinner de sannsynligvis få stemmer. Det er vanskelig nok å vinne valg, nær umulig å vinne valg på at noe er mindre ille enn det kunne ha vært.
Velgere å vinne har de derimot på familiepolitikken. Hareide etterlot ingen tvil om at KrF skal være familiepartiet. Barnehageplasser, større lærertetthet, økt kontantstøtte og høyere engangsstønad sto på skrytelista. «Alle» er opptatt av barn og oppvekst, men på et område har KrF mulighet til å skille seg ut. Det ene partiet etter det andre dytter mest mulig av barndommen inn i det offentlige. Om det er heldagsskole, gratis barnehage eller omfordeling av barnetrygden. Til og med sterke krefter i Høyre ønsker nå å erstatte barnetrygden med gratis barnehage. Dette gir KrF en mulighet til å være partiet som prioriterer valgfrihet og stoler på familiene. Det er langt flere enn kjernevelgerne som kan savne mer familietid i et samfunn der barndommen blir stadig mer organisert. Selv om kontantstøtten er utskjelt, kan selv den mest politisk korrekte familie ha både glede og nytte av ordninga.
Mer om valget: Politikerne har satt på repeat-knappen. Nå gjelder det å stålsette seg
Flere av KrFs hjertesaker kan nå flere enn partiets grånende kjernevelgere. Kampen mot sorteringssamfunnet er de ganske alene om å føre. Et genialt uttrykk som vekker følelser, nesten som venstresidas «bestemor på anbud» og «stoppeklokkeomsorg». Dilemmaene vil stå i kø etter hvert som bioteknologien gjør nye framskritt. Rommet for et verdiparti burde være stort. De mange opphetede diskusjonene om skolegudstjenester, julesanger og K’ens plass i KRLE-faget, viser at langt fler enn kirkegjengerne er opptatt av kirkas plass i samfunnet. Men det krever både klokskap og fintfølelse å vinne de verdiladede debattene.