Ellinga, meldinga kulturpolitikken

Den forrige kulturmeldingen har gått ut på dato. Den nye vil sannsynligvis handle mer om publikum og mindre om kunst.

Forandre og bevare: Kulturminister Linda Hofstad Helleland og direktør for Nasjonalbiblioteket Aslak Sira Myhre har noe ulik innfallsvinkel til ny kulturmelding, ifølge vår kommentator. 

Saken oppdateres.

Ordet «kulturmelding» får neppe blodet til å bruse i årene på mange nordmenn. Likevel har det fra kulturliv og politikk i det siste kommet stadig flere rop om behov for en ny norsk kulturmelding. Etter at Høyre skjøt ned sitt eget forslag om å reise en kulturkanon, er det nok lettere å samles om nytten av ny kulturmelding.

Den forrige norske kulturmeldingen kom i 2003. Den trakk opp linjer for norsk kulturpolitikk fram mot 2014. Denne uka startet arbeidet mot en ny kulturmelding, i form av en oppstartskonferanse på Det Norske Teatret i regi av Kulturdepartementet. Arbeidet skal etter planen resultere i en stortingsmelding som skal behandles våren 2019.

Les også kommentaren «Symbolsak med stor fallhøyde»

Det betyr at om tidsplanen holder, vil vi i 2019 ha vært fem år uten gjeldende kulturmelding. Det låter kanskje ikke like dramatisk som Vazelina Bilopphøggers «11 år uten kvinnfolk», men understreker behovet for å trekke noen nasjonale linjer framover og tilbake i kulturpolitikken.

Det var kulturminister Valgerd Svarstad Haugland fra Kristelig Folkeparti som la fram den forrige kulturmeldingen. Den ble i sin tid initiert av kulturminister Åslaug Haga fra Senterpartiet og fikk underveis følge fra en kulturminister fra Arbeiderpartiet, Ellen Horn.

Før og nå: Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland presenterte i 2003 den forrige kulturmeldingen akkompagnert av saksofon, sammen med statssekretær Yngve Slettholm. 

 

Også den nye meldingen bør ha langsiktig perspektiv og bred politisk forankring. Oppstartskonferansen ble en sprikende, men frisk start. Fra den svensk-kurdiske forfatteren Mustafa Cans kritikk mot statsråd Linda Hofstad Hellelands kulturelle facebooknasjonalisme, til nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhres advarsel mot å endre på det som funker, for å gi inntrykk av noe nytt. Ellers ble det som ventet mye snakk om kultur som næring.

Mens nasjonen går sin gang uten aktuell kulturmelding å støtte seg til, er det ett dokument som med fordel kan tas fram fra NOU-skuffen til nylesing. Levert 4. mars 2013 med tittelen «Kulturutredningen 2014», er rapporten en vurdering av kulturpolitikken i Norge i nyere tid. Fra 2005, da det såkalte «Kulturløftet» til den rødgrønne regjeringen startet, og fram til 2013.

Utvalget ble ledet av Anne Enger, og var bredt sammensatt med representanter fra en rekke fagfelt. Selv om det er en utvalgsrapport som evaluerer kulturpolitikken under Jens Stoltenbergs regjeringer, dekker den det meste av perioden til den forrige kulturmeldingen. Flere av konklusjonene og rådene i utredningen er fortsatt relevante, uavhengig av politisk farge på kulturministeren i 2019.

Konklusjonen som har blitt tydeligst stående, fordi Høyres kulturministre etter 2013 har grepet behendig til den når opposisjonen har kritisert kulturbudsjett, er at økning i bevilgningene til kultur ikke har gitt mer kunst og kultur til flere. Utredningens mindre kjente anbefaling om å satse mer på innhold, etter en periode med satsing på nybygg og scener, bør også løftes fram igjen.

Den store kulturtaperen i ressurskampen på feltet, ifølge Kulturutredningen 2014, er lokalt kulturliv. Derfor anbefalte de mer satsing på kulturskole og bibliotek, samt å flytte ansvaret for kulturskole fra Kunnskapsdepartementet til Kulturdepartementet.

En av de voksende utfordringene for kulturlivet som Enger-utvalget påpekte, er hvordan kostnader til pensjon og forvaltning i store institusjoner tar en økende andel av midlene. Samtidig er lønns- og pensjonsvilkår til mange kulturarbeidere utenfor de store institusjonene knapt til å leve av.

Med kultur som næring som voksende mantra, blir det mer krevende å kjempe for kvalitet og kunstens egenverdi. Økt kommersialisering og sterkere krav om at kulturmidler når et voksende publikum, er en langsiktig trend. Den vil neppe snu når kampen om midlene på statsbudsjettet skjerpes.

Ikke dermed sagt at det bare er grunn til bekymring for kunsten og kvaliteten. Mye av norsk kulturpolitikk virker faktisk. Til kunst og kunstnere i verdensklasse på flere områder. Som teatersjef Erik Ulfsby ved Det Norske Teatret betimelig påpekte på ukas oppstartskonferanse: «Veien til Champions League er kortere for norsk kultur enn for norsk fotball». Mye kortere vil vi som følger begge deler si.

Les også kommentaren «Kan vi tro på det vi ser?»

På forsiden nå