Edvard Munch er relevant også i dagens kunstdebatt.

I dag åpner en utstilling på Munchmuseet i Oslo med bilder av Edvard Munch, håndplukket av forfatter Karl Ove Knausgård. Flere av bildene har sjelden eller aldri vært vist tidligere. At en av landets mest kjente forfattere kaster lys over den kanskje største norske kunstneren av alle, vil gi fornyet interesse for Munch.

Det er grunn til å se mer på Edvard Munch. Enda flere, fra store deler av verden vil gjøre det, når Munchmuseet flytter inn i nye lokaler. I mellomtiden bør museets vilje og evne til å aktualisere den utrolige kunstskatten de sitter på være til inspirasjon, snarere enn å møtes med anklager om kjendisifisering av kunstfeltet.

Edvard Munchs kunst er en nasjonal kulturskatt. Internasjonalt omsettes bildene hans for svimlende summer. Det er derfor grunn til å minne om at Edvard Munchs vei mot et unikt, kunstnerisk uttrykk ikke ble møtt med unison jubel for dristig, personlig nyskaping. Deler av offentligheten kritiserte og latterliggjorde Munch, mens han malte seg inn i verdenshistorien. Aftenposten var verst, med gjentagne angrep over en lang periode, men også Adresseavisen var kritisk til Munch før «alle» begynte å feire ham.

Aftenposten kritiserte juryen for å slippe Munch til på Høstutstillingen i 1885, og hevdet at bildene snarere hadde sin rette plass «paa karneval eller en høstfest i Studentersamfundet». Nær 20 år senere agiterte avisen mot Munchs utsmykning av Universitetes aula, mot det som i dag regnes blant hans største verk. På lederplass hevdet avisen den gang at bildene var støtende, kun til glede for en liten kunstmenighet. «Denne menighed er forsvindende liten i sammenligning med det store flertall af kunstelskende mennesker, som ikke vil finde sine skjønhedsfordringer tilfredsstillet ved denne side av Edv. Munchs kunst», skrev avisen.

I sin ferske bok om Munch skriver Karl Ove Knausgård at Edvard Munchs kunst, da han brøt gjennom, var uviss, at det ikke fantes målestokk for den. «Og det er da kunst er som mest interessant, når den ennå er ukanonisert» skriver Knausgård. Det er ord verdt en gjenklang også i dagens kunstdebatt.

Les også lederen «Grunn til å vente mye av teateret»