Skummelt for ungdommen

«13 Reasons Why» er for problematisk til å overlates til ungdom, uten debatt.

Populær og diskutabel: Catherine Langford(t.h) spiller Hannah i sentrum for selvmordsdramaet «13 Reasons Why», hvor Dylan Minnette spiller klassekompisen som nøster opp hennes traumatiske drama. Foreldre i skolene i Trondheim har denne uka fått brev om serien. 

Saken oppdateres.

Er det farlig for unge å se på årets mest omtalte tv-serie? Det virker dramatisk at foreldre i Trondheim får bekymringsmelding om barn og unge fra rektorene, med henvisning til en amerikansk tv-serie. Er Netflix-serien «13 Reasons Why» farlig populær, eller er det et utslag av mediepanikk å koble en amerikansk ungdomsserie med tragiske hendelser i lokale ungdomsmiljø?

Skolene i Trondheim har denne uka gjort omtrent det samme som hundrevis av amerikanske skoler har gjort siden tv-serien, basert på Jay Ashers populære ungdomsbok, hadde premiere over hele verden 31. mars.

Det er dessverre et illustrerende tidstegn at filmfortellingen norsk skole retter betimelig oppmerksomhet mot, handler om selvmord. På første halvdel av 80-tallet, i min ungdomstid, var det filmer om narkotika og atomkrig som ble problematisert med foreldrevarsel.

Det er flere grunner til å rette kritisk lys mot «13 Reasons Why». Samtidig er det lett å skjønne hvorfor serien er populær og hvorfor den blir sett og diskutert. På kort tid ble serien i USA den mest diskuterte tv-serien på Twitter i år, med 11 millioner meldinger i løpet av et par uker etter premieren.

Les også kommentaren «Kan vi tro på det vi ser?»

Serien er for problematisk, populær og engasjerende til at diskusjonene bør forbeholdes de unge. «13 Reasons Why» handler om 17-årige Hannah. Gjennom 13 episoder får vi en slags blanding av krim og highschool-drama med opprulling av årsaker, personer og historier som førte til at hun valgte å ta sitt eget liv.

Det er mye bra og velment i «13 Reasons Why». Som den norske ungdomssuksessen «Skam» har også forfattere og serieskapere i den amerikanske serien satt viktig, relevant og vanskelig ungdomsproblematikk på dagsorden. Omtrent slik antikrigsfilm ofte gjør krig spektakulært, er det mulig at tv-seriens budskap mot selvmord hos noen seere kan overskygges av fascinasjon.

Traumatisk ungdomsdrama med døden til følge har blitt lansert i ulike medier med ujevne mellomrom siden «Romeo og Julie». Det spesielle med «13 Reasons Why» er at den forenkler et svært komplekst, tabubelagt problem, både gjennom tittel og dramaturgi. Mange seere i målgruppen, på alder med hovedpersonene skjønner nok det. Vesentlig yngre seere, som en slik snakkis-serie også lokker, trenger i enda større grad motforestillinger mot det som vises.

Flere av USAs dyktigste filmfolk har vært involvert i «13 Reasons Why». Tom McCarthy, som fikk Oscar for beste film for «Spotlight», har regissert de to første episodene. Serien fortjener ros for hvordan den dramatiserer misbruk av sosiale medier, mobbing og voldtekt. Den er langt svakere på psykisk helse.

I motsetning til «Skam» slapp «13 Reasons Why» alle episodene på én gang, slik Netflix gjerne gjør. Mens den norske serien på forbilledlig vis har lagt til rette for store diskusjoner med og mellom seerne, etter hver episode, på sosiale medier og på NRKs plattformer, slippes hele den amerikanske serien i fanget på unge seere.

Etter reaksjoner i USA, har noen av episodene blitt ledsaget av en advarende plakat, med henvisning til et nettsted for hjelp. Med telefonnummer og lenker til amerikanske organisasjoner. Ved å oppgi Norge som hjemland, sendes man til Mental Helses sidetmedord.no. I all fortjent ros som har blitt «Skam» til del, er det grunn til å understreke hvor god den norske serien er på å legge til rette for diskusjoner etterpå. Der framstår «13 Reasons Why» skremmende begrenset.

Bedre diskusjon: Sana spilles av Iman Meskini i «Skam» som er mye bedre på å diskutere seriens vanskelige sider etterpå, skriver vår kommentator. 

 

En av grunnene til at serien har blitt så populær er sannsynligvis at den framstår litt farlig og tvetydig i skildring av flere av personene og handlingene. Musikkbruken bygger raffinert opp om handlingen. Heller ikke den er uproblematisk sett mot tematikken.

For voksne seere er det mulig å se med nostalgisk glede på seriens omfavning av analoge kvaliteter i en digital hverdag. Hannahs versjon av historien formidles gjennom kassettbånd, og mye av musikken i serien har røtter på 80-tallet.

Gjennomgangsmelodien i første episode er Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart» fra 1980, gitt ut like etter at bandets vokalist tok sitt eget liv. En sentral scene i femte episode skjer til lyden av Elliot Smith, trubaduren som etter alt å dømme tok sitt eget liv i 2003.

På litt samme måte som «13 Reasons Why» godt kan kritiseres for å gjøre en kompleks tragedie for enkel og fengende, bør skole, foreldre og media være varsomme med å trekke for enkle linjer mellom tv-serien og virkelig tragedier. Derimot er det god grunn til å snakke om serien, på godt, vondt og problematisk. Netflix har alt varslet en ny sesong. Om samme historie, fra flere perspektiv. Forhåpentligvis i en mer ansvarlig ramme.

Les også kommentaren «Hva skal de gjøre med ungdommen?»

På forsiden nå