Det er lett å føle seg utilstrekkelig når ungene våre har det vanskelig. Desto viktigere å finne krefter.
Ja visst gör det ont når knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Få har bedre satt ord på det å være menneske enn den svenske dikteren Karin Boye. De to korte setningene rommer en smerte og ambivalens som alle kan kjenne på. Til alle tider har overganger i livet også hatt en skyggeside. De gode og spennende ungdomsårene kan også være smertefulle.
En knyttneve i magen. Sånn føles det for mange tusen foreldre som denne uka fikk varselbrev fra skolen. Trondheim kommune gikk det uvanlige skritt å oppfordre foreldre og foresatte til å være brysomme voksne. Bakgrunnen er en rekke alvorlige hendelser, inkludert selvmord og selvmordsforsøk blant ungdom den siste tiden. Nå blir vi bedt om å være årvåkne, engasjerte og lyttende voksne. Et enkelt og viktig budskap, men samtidig sterkt. Alle gjør seg sine tanker, både om foreldrerollen og egen ungdomstid.
Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på vårt nyhetbrev via denne lenken
Våren er høysesong for så mye. Mai er kanskje den vakreste måned, men samtidig en vanskelig tid. Våren bringer håp, lys og liv, men den blottlegger også det som før har vært dekket til. Det har lenge vært et mysterium at flest selvmord skjer om våren, særlig i mai. Festdager, fri, russetid, eksamen. Sola lokker til fest og uteliv. Å bære på tunge tanker, blir ekstra tungt når alle andre er glade.
Å ikke passe inn, blir ekstra synlig. Vi har en egen evne til hele tida å lage nye måter å holde hverandre utenfor på, synlig så vel som det mer subtile. Bunad er nesten blitt et obligatorisk statusplagg for unge jenter. For få år siden var det nesten utenkelig at «alle» kunne bruke titusener av kroner på et klesplagg. Russen nøyer seg ikke med å feire med klassen, de lager egne russegrupper for vennegjengen. En fortvilet mor skrev denne uka et innlegg i Adresseavisen om sorgen over sønnen som ikke var «en av gjengen». Det var umulig å ikke bli berørt.
Ingenting er verre for foreldre enn å se barna slite. Bare tanken på at våre mest dyrebare ikke skal finne livet verdt å leve, er så vond at det nesten ikke er til å holde ut. Men det må vi. Stress, bekymringer, prestasjonsjag og depressive symptomer er blitt en merkelapp på dagens ellers så vellykkede ungdomsgenerasjon. Et paradoks som er vanskelig å forstå. Mange vil nok hevde at dagens unge vokser opp i et lykkeland med curlingforeldre, sølvskje i munnen og med barnetrygd og oljepenger på bok. Hva har de å være misfornøyd med? Eller er det nettopp derfor de sliter?
Foreldre må tørre å være brysomme voksne
Det er lett å snakke med ungene om skole, trening og prestasjoner. Verre er det å snakke om kropp, sjel og psyke. Som mor og far er det lett å føle seg sårbar og utilstrekkelig selv når de unge sliter. Alt er ikke lett å forstå. Lettere blir det ikke av at mye foregår på internett. En trenger ikke være utgammel for å kjenne seg utafor. Store deler av ungdomskulturen foregår i lukkede, digitale forum uten voksne tilstede. Hadde vi som foreldre overhørt praten i kjellerstua eller sett hva de gjorde i gata, hadde vi reagert. Mye som tidligere ble korrigert av «nabokjerringer», forblir i ungdomsmiljøene. Ikke er de alltid så lette å komme innpå heller, de unge. Man føler seg rett og slett brysom. Der foreldre i småbarnsfasen oversvømmes av råd og veiledning, er det påfallende lite hjelp til å håndtere ungdomstida.
For noen år siden holdt jeg en tale til borgerlige konfirmanter. Noe av det jeg snakket om, var de mange mulighetene de hadde: - Dere kan bli akkurat hva dere vil. Det finnes ingen annen begrensning enn deg selv, var mitt budskap da. Det er så lett å bli opptatt av ambisjonene.
Jeg tror vi med fordel kan snakke litt mindre om alt vi kan bli og litt mer om hva vi bør være. Stadig vekk glemmer vi det viktigste: Å være et godt menneske.