To strålende skuespillere og en selvopptatt mann i en selvopptatt film. Åpningsfilmen i Cannes er fransk film på mye av sitt verste.

Åpningsfilm i Cannes er ofte litt midt på treet, med nyere ytterpunkt i form av høylytt buing for «Grace Of Monaco» (2014) og massiv begeistring for «Moonrise Kingdom», som i 2012 viste seg å være en av festivalens beste filmer.

Det er bare å håpe at 70-årsutgaven av Cannes får bedre filmer etter hvert enn Arnaud Desplechins «Ismael's Ghost», som åpnet festivalen med et stort gjesp onsdag. Tre store internasjonale franske stjerner i hovedrollene og en fransk filmskaper som sjelden lever opp til sitt ry, er mulig forklaring på at festivalen kan åpne med en så irrelevant og middels film.

Les også kommentaren «Nådeløst for Grace i Cannes»

56 år gamle Arnaud Desplechin imponerte med familiedramaet «En julefortelling» (2008). Den filmens status gjør at han fortsatt regnes som en betydelig fransk filmskaper. Han fikk også mye ros for sin forrige film «Mine beste dager» (2015) om en ung mann i oppvekst på 80-tallet. Begge ble vist på norsk kino.

Hans nye film handler om en filmskaper som sliter med sin nye film. Han lever med en vakker litt yngre kvinne, samtidig som hans kone som har vært forsvunnet i over 20 år og er antatt død, plutselig dukker opp. Filmen ruller av gårde med vakre bilder i en stadig mer ubalansert blanding av banal agentfarse og selvhøytidelig kunstfilm med langt større k enn manus og regi klarer bære.

Ny kvinne: 21 år etter at kona forsvant spiller Mathieu Almaric en filmskaper som har funnet seg en ny kvinne i Charlotte Gainsbourg.

Tre av de største internasjonale franske filmstjernene gjør at filmen tidvis låter og ser imponerende ut. Dramaet om en selvopptatt kvasikunstner som slites mellom to kvinner framstår likevel stadig mer irrelevant og gammelmodig. Det hjelper litt med en scene hvor Marion Cotillard danser til Bob Dylan. Charlotte Gainsbourg er god selv i svakt materiale, mens Mathieu Almaric er nesten like irriterende som filmen, som navlebeskuende filmskaper.

Cannes-festivalen spiller en viktig rolle som forsvarer av europeisk filmkunst og auteur-dyrking av regissører som personlige «forfattere» av film. Det er en type film som for tiden ser ut til å få stadig vanskeligere kår. Derfor er det ekstra synd at «Ismael's Ghost» framstår mer som en ufrivillig parodi på fransk og europeisk filmkunst, enn som en forlengelse eller videreutvikling av den.

Om en film er god nok, trenger den ikke speile noe som helst. Men i tider som dette, i verden, Europa og Frankrike er det noe beklemmende ved å åpne verdens viktigste filmfestival med en film som på alle sett og vis framstår irrelevant. Ikke engang mennesker som er så heldige eller uheldige å få tilbake kona etter 21 års mystisk fravær, vil finne særlig å hente i «Ismael's Ghost».

Filmen er full av kulturell kapital, med rollenavn som Ismael og Bloom, men den kommer seg aldri ut av sin egen boble. Sexscenene med Cotillard og Gainsbourg bygger opp om et overprivilegerte gammelmannsblikk som gjør «Ismael's Ghost» til fransk film på mye av sitt verste. Dum kvasikunst er faktisk verre enn dum underholdning. Årets festival kan bare gå oppover herfra.

Les også kommentaren «Cannes mot terror og Netflix»