Etter at også Miljøpartiet har holdt sitt landsmøte er det en melodi som har festet seg: Ja, vi elsker dette landet. Absolutt hele landet.
I den lange rekka av partier som har vært opptatt av distriktspolitikk dette året, meldte også Miljøpartiet De Grønne seg på. Flere er bekymret for at partiet skal bli et byparti. Fra talerstolen ble det advarte mot å tro at løsninger som fungerer i Oslo, skal kopieres til hele landet. For man kan ikke be folk ta en buss som ikke går. Partiet er redd folk skal tro at de også vil bilene på bygda til livs. Bilfri by appellerer i Oslo, men blir parodisk i Osen. Hyperloop til København er kanskje en morsom visjon, men til Kyrksæterøra skal man være glad om det går en gammel dieselbuss. Kjøttfrie dager er ganske vanlig rundt i verden, men i Verran synes folk fortsatt at vegetarmat er ganske rart. Miljøpartiet har et aldri så lite imageproblem på bygda.
Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på mitt nyhetbrev via denne lenken
Det vil partiet gjøre noe med. Derfor lanserer de en bygdemiljøpakke for miljøvennlig transport i distriktene. Mye handler om å tilrettelegge bedre for elbiler. Det er ikke så dumt som det kanskje kan høres ut. I dag skal man være svært idealistisk for å kjøpe elbil på bygda. Jeg kjenner én som har gjort nettopp det. Han må stadig drikke kaffe hos kjente og ukjente på veien og be pent om å få låne litt strøm. Om bygdefrieriet fra de grønne slår an, gjenstår å se.
Distriktene klager ofte på at de blir oversett og glemt, men denne våren har bygda virkelig vært omsvermet. Både distriktspolitikk og jordbruk har fått uvanlig mye oppmerksomhet i nær sagt alle partier. Slik Miljøpartiets vekst fikk alle de andre partiene til å snakke om miljø ved forrige valg, har Sps sterke framgang fått alle til å snakke om distrikt. Ap-leder Jonas Gahr Støre snakket vent og vakkert om «by og land, hand i hand».
I Kristelig Folkeparti ble partiets landbrukspolitiker Line Henriette Hjemdal hyllet som en heltinne. KrF omtaler det som en stor seier å stanse de mest jordbruksfiendtlige forslagene fra Frp-statsråden. Fremskrittspartiets landsmøte var som hentet ut av et folkeeventyr med fele, stavkirke, hallingdans og brunost. Høyre lanserte sitt slagord «Vi tror på Norge», som ganske snart ble overgått: Senterpartiet nøyde seg selvsagt ikke med å tro på Norge, de tror på hele Norge. Når det gjelder distrikt skal ingen ta fra senterpartistene at de vil mest.
Selv om det kan virke sånn, er ikke distriktspolitikk noe nytt man har begynt å snakke om. Allerede på 60-tallet beskrev statsviterne Stein Rokkan og Henry Valen de såkalte konfliktlinjene i norsk politikk. Et sentralt motsetningsforhold går mellom sentrum og periferi, eller by og land som vi gjerne kaller det. Leser man regionaviser som Trønder-Avisa, vet man at distriktspolitikk opptar mange, også i de fleste partier. Men det er sjelden temaet dominerer valgkampen og de oslobaserte mediene.
Med ujevne mellomrom aktualiseres by og land-konflikten. Mest tydelig så vi dette under EU-kampen i 1994. Da gjorde Senterpartiet sitt aller beste valg. Sannsynligvis er det regjeringas mange reformer som har utløst det nye distriktsopprøret. Det handler ikke nødvendigvis om at folk er misfornøyd med enkeltreformer eller motstandere av kommunesammenslåing, men mange synes det samlede trykket på sentralisering er for hardt. Det har spredd seg en forestilling om at nok er nok. Nå trengs virkelig denne hammeren til Edvard før dørene spikres igjen.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Når barna våre sliter
En gruppe som nyter godt av denne velviljen om dagen, er bøndene. De står slett ikke med felleskjøpscapsen i hendene og håper på smuler. De vet at en rekke partier kappes om deres gunst. Aldri før har de brutt jordbruksforhandlingene med staten med større frimodighet enn i år. Nå skal det høstes av all velviljen som er sådd fra landsmøtenes talerstoler. Det vil kreve mye av regjeringa å stå imot presset. Nå kunne de virkelig trenge en Sylvi Listhaug i landbruksdepartementet.
Bygde-Norge får nyte oppmerksomheten så lenge det varer. Om den ikke varer helt til valget, så er det i det minste finfin drahjelp for bøndene under årets jordbruksoppgjør.