Debatt

Hvert år er jeg innlagt i cirka sju måneder på St. Olav. Jeg er glad jeg ikke betaler for hver natt

Kronisk syk: Det er mange kamper å kjempe når man er syk. Og ærlig talt, betaler jeg ikke nok? Og Bjarne? «Det e itj alltid det går likar no», skriver innsenderen.   Foto: Privat

Saken oppdateres.

I forrige mandagsutgave av Adressa kom jeg over artikkelen om Bjarne Brøndbos partiskifte. I en bisetning sto det noe sånt som at han tidligere har uttalt seg om at de syke bør betale for å være syke. Som trønder er jeg oppvokst med musikken til DDE, og glad for det.

Les også: DDE-sjefen tok overgang til Høyre

LES OGSÅ: Med rompa på velferdsstatens silkepute

Men som ei 19-årig jente med alvorlig kronisk sykdom er jeg ikke begeistret over hans utsagn. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg tenker det er flere i samme situasjon som også føler det samme. Hva Bjarne mener med at vi som er syke skal betale for å være syke, er et mysterium for meg.



I Norge er vi heldig med helsevesenet. Jeg som er inneliggende på St. Olavs Hospital i gjennomsnitt sju måneder i året, skal være glad for at norske sykehus ikke tar betaling for hver natt jeg tilbringer her. Til gjengjeld jobber jeg mellom innleggelsene og betaler skatt, så egentlig burde ikke dette være et problem. Men det store spørsmålet er hva Brøndbo tenker vi skal betale med? Er det mer penger han sikter til? For betaling i form av penger er for min del det jeg tenker minst på.



Det er ikke en hemmelighet at å være syk ikke gagner seg økonomisk for alle, men alt betales ikke fra en bankkonto. Når man er på sykehuset er det hyggelig med besøk. Det sier seg selv at det koster penger. Man skal kjøre bil, betale bompenger og ikke minst parkeringsbillett, for det er ikke alltid like lett å ty til kollektivtransport, spesielt hvis mine foreldre og søsken får en telefon fra hovedintensiven om at de bør komme øyeblikkelig. Og ikke minst medisiner som kronisk syke er avhengig av for å i det hele tatt komme seg opp om morgenen.

Les også: Brøndbos kronikk kritiseres



Nå har vi frikortordning i landet, men har du behov for medisiner og lege er det et frikort, og fysioterapi ett annet. Det blir en fin sum med penger med årene. Det jeg som ung pasient egentlig tenker over, er den dyrebare tida som går sin gang mens jeg ligger i ei seng på lungeavdelinga og bare kan drømme om hva andre på min alder får ut av ungdomsårene. Du Bjarne, som flere ganger har uttalt deg om de tankene du har gjort deg om tid du har i reisedøgn gjennom mange år i et populært band, borte fra familie og venner. Du har også måttet betale din pris for det livet du har levd, men det er en vesentlig forskjell på deg og meg der. Du har hatt et valg, det har ikke jeg.

Les også:Sier det mange tenker



Jeg betaler gladelig skatt for at helsevesenet skal fortsette å være slik det er, men dagene jeg tilbringer på sykehuset får jeg aldri igjen. Drømmene jeg har for morgendagen, for neste måned og for framtida forblir drømmer, for jeg betaler så mye tid og krefter av livet mitt på å bare vente. Vente på en så sårt ønsket bedring av helsa slik at jeg får fine dager hjemme med familie og venner, får fungere normalt i jobb og kan begynne på en utdannelse.



Gi meg et såkalt normalt liv (hva enn det betyr) så skal du få all verdens penger av meg. Penger skaper ikke gode dager, og av erfaring spiller god helse stor rolle i et velfungerende liv. Om jeg ikke har nok kamper å kjempe som kronisk syk i dagens samfunn, er jeg villig til å kjempe enda en, men helt ærlig, betaler jeg ikke nok? Og Bjarne? «Det e itj alltid det går likar no.»

Mari Kufås Olsen er kronisk syk. 

Mari Kufås Olsen er kronisk syk. 

På forsiden nå