Sofia Coppolas feminine sørstatswestern «The Beguiled» er en perle. Gode kvinnelige filmskapere løfter Cannes i år.
Hun pustet nok lettet ut, Sofia Coppola, da hun fikk høre at det var applaus etter pressevisningen av «The Beguiled» onsdag i Cannes. Sist hun var i hovedkonkurransen med film, møtte hun nemlig Cannes-publikum på sitt verste. Hun ble urettferdig og brutalt buet ut for sin frekke vri på fransk historisk drama med «Marie Antoinette» i 2006.
Den episoden gikk innpå både henne og festivalen, slik at hennes forrige Cannes-prmiere, «The Bling Ring» i 2013, ble lagt til det litt mindre høytidelige sideprogrammet Un Certain Regard. Hennes første besøk på festivalen var som anstand for faren Francis Ford Coppola. Han var så redd for mottagelsen av «Apokalypse Nå» i 1979 at han tok med den åtteårige datteren for å lette stemningen.
Coppola virker fortsatt ukomfortabel i møte med pressen, men filmen hennes snakker godt for seg. Hun insisterer på at «The Beguiled» er ikke en nyinnspilling av Don Siegels kultfilm fra 1971 med Clint Eastwood i hovedrollen, men en ny filmversjon av Thomas Cullinans roman fra 1966. Den utspiller seg på en pikeskole i Sørstatene under den amerikanske borgerkrigen. En av elevene finner en såret soldat fra Nordstatene utenfor skolen. Jentene og kvinnene tar ham i hus, og diskuterer hva de skal gjøre med fienden. Pleie eller overlevere ham til en sikker død til deres side i krigen.
Mens Eastwood-versjonen er en fascinerende, severdig 70-tallsfilm som ser dramaet fra mannens perspektiv, ser Coppolas film historien fra jentene og kvinnenes synspunkt. Sjelden er det laget western hvor mannen blir objekt for kvinnenes lengsler og blikk, snarere enn omvendt. Ikke at filmen er noe feministisk manifest, men denne tvisten og måten den egger spillet mellom kvinnene og Colin Farrell som mannen, gir fornøyelig, levende historisk drama med snert.
Les også om andre sesong av «Top Of The Lake»
Nicole Kidman som rektor, Kirsten Dunst som lærer og en gruppe elever med Elle Fanning i spissen leverer herlig ensemblespill mot Farrell. Iren er full av lovord om Coppola. - Jeg har bare arbeidet med to kvinnelige regissører, Liv Ullmann og Sofia. Jeg har aldri kost meg mer under en filminnspilling, sier han.
Som såkalt «southern gothic» er Coppolas film minst like god som Eastwood-versjonen. På pressekonferansen fortalte hun at Quentin Tarantino skal arrangere en visning av begge filmene sammen, på kinoen sin i Los Angeles. I sideprogrammet Un Certain Regard er Valeska Grisebachs «Western» en strålende moderne, europeisk vri på western, om tyske anleggsarbeidere på jobb og kvinneflørt i Bulgaria.
Coppolas subtile historiske drama om maktkamp mellom kvinner og mann er mange hakk bedre enn den franske varianten, i en av festivalens verste filmer. «Rodin» av veteran Jacques Dollion om den store franske kunstneren Auguste Rodin og hans forhold til blant andre Camille Claudel, er stivt historisk drama med gammelmannsblikk.
Langt friskere og en outsider i priskampen er japanske Naomi Kawase med «Radiance». Et poetisk drama om en kvinne som synstolker film for blinde, og en fotograf i ferd med å miste synet. Kawase har blitt en gjenganger i Cannes med små, vakre og gjerne trege filmer. Dette er en av hennes beste med en filmvakker finale som varmer, i en konkurranse med mye kjølig film.