Kronikk

Trenger vi samfunnskritisk krim?

Nordisk krim kan bli i overkant voldsom og livsfjern. Men det betyr ikke at vi ønsker oss tilbake til 70-tallets sosialrealistiske krim med spark til kapitalmakta.

Vold: Nordisk krim har fått rykte på seg for å være spekulativ og grotesk. Den britiske forfatteren Ann Cleeves er en av dem som hevder at nordisk krim overgår hverandre i bestialske skildringer. Ikke minst når det gjelder overgrep mot kvinner, skriver kronikkforfatteren.  Foto: Glen Musk

Saken oppdateres.

Krim er på mange måter litteraturens svar på Alexander Søderlund. Undervurdert eller hva verre er – sett ned på av store deler av kultureliten – men den scorer jevnt og trutt, og plutselig sitter den i krysset.

LES OGSÅ: Fredrik! Fredrik!

Hvilken type krim folk vil ha går i bølger. Vi finner en skog av undersjangere – kodekrim, hardkokt, politikrimmen, detektivromanen, for å nevne noen få. Forfatteren og anmelderen Pål Gerhard Olsen etterlyste for litt siden et større samfunnsengasjement hos krimforfattere og en mer samfunnskritisk krim. Kanskje har han et poeng. Kanskje ikke. Det skal vi komme tilbake til.

LES OGSÅ: Min venn Ask Burlefot

Krim, som annen litteratur, styres av flere faktorer. Børs og katedral. Men kriminallitteraturen har fått et ufortjent dårlig rykte. Også annen litteratur styres av markedskreftene – man kan si det samme om det store antallet romaner myntet på et kvinnelig publikum.

Bøkene man finner i store stabler hos bokhandlerne, en litteraturens shabby chic, med omslag i duse farger; her finner vi smijernsporter, eføy som smyger seg over steingjerder og man kan nesten kjenne duften av lavendel.

Krimsesongen varer hele året, men foruten påsken, er årstiden vi går inn i den hvor det kanskje leses mest spenningslitteratur; vi vil ha noe – om ikke lettlest – så i hvert fall med driv og spenning. Det skrives mye god krim. Men det skrives også mye middelmådig og dårlig.

Hvis vi ser krimlitteratur i et historisk perspektiv så går det i trender. På 70-tallet ble det skrevet mye sosialrealistisk spenningslitteratur, med Sjöwall & Wahlöö som ledestjerner; krimmen skulle si noe om samfunnet, være en korreks til det sosialdemokratiske lykkelandet. På 80-tallet lurte den kalde krigen i bakgrunnen, fra Jon Michelets «Orions belte» til Fredrik Skagens «Viktor! Viktor!.»

De siste åra har nordisk krim fått rykte på seg for å være spekulativ og grotesk, der tortur og drap skildres på detaljert mikronivå. Den britiske forfatteren Ann Cleeves er en av dem som har framsatt en slik kritikk. Hun har hevdet at nordisk krim – både romaner og fjernsynsserier – overgår hverandre i bestialske skildringer. Ikke minst når det gjelder overgrep mot kvinner.

Både Olsen og Cleeves har noen poenger. Man kan blant annet spørre hva all den eksplisitte volden skal være godt for. Det er en del forfattere som i større grad burde dyrket antydningens kunst, budskap og virkning kan bli desto sterkere på denne måten. En del av volden vi ser i nordisk krim oppleves kun som spekulativ, eller det blir en usannsynlig Donald Duck-vold, litt som Quentin Tarantino, men uten dennes raffinement når det gjelder humor, ironi og lek med andre sjangere.

LES OGSÅ: Før hadde ikke folk en livsstil

Det kan tippe over, selv la jeg for eksempel vekk Jo Nesbøs «Snømannen» et stykke ut i lesningen. Det ble for søkt, for dumt, ingen dreper på denne måten, for meg ble boka en konstruert opplevelse jeg ikke kunne tro på, den ble etter hvert irriterende. Det behøver ikke å kunne skje i virkeligheten, men forfatteren må kaste sitt trylleslør over oss, vi må tro at det kunne ha skjedd i virkeligheten.

I Stephen Kings «22.11.63» spiller tidsreiseaspektet en viktig rolle – tidsreise, hvem tror på det? Ingen selvsagt, men boka er så drivende godt skrevet at det fungerer, men så faller jo det overnaturlige helt naturlig for skrekkmesteren.

LES OGSÅ: Så godt at vi er forskjelilige

Men selv om man kan tenke at nordisk krim ofte blir i overkant voldsom og livsfjern, betyr ikke dette at vi ønsker oss tilbake til 70-tallets sosialrealistiske krim med forutsigbare spark til kapitalmakta og makthaverne. Og hva er samfunnskritisk krim? Kanskje mer effektiv enn den politisk bastante som slår inn åpne dører, er den mer subtile og nyanserte. Ta Karin Fossums glimrende «Hviskeren» fra i fjor. Her tegner Fossum et sterkt og gripende portrett av Ragna Riegel, som lever et stille og ensomt liv. Hun jobber på Spar- kjøp, men har skadet stemmebåndene og har lite kontakt med kolleger og kunder. Her finner vi ingen direkte samfunnskritikk, men det tegnes en nådeløs skildring om ensomhet og hvordan man kan bli oversett i det moderne Norge.

For øvrig har vi også i dag forfattere som skriver mer åpent samfunnskritisk, eksempelvis Sidsel Dahlen og Knut Arnljot Braa. Men derfra til å kreve at krimforfattere skal utvise samfunnsengasjement i sine bøker eller gjennom sin rolle som offentlige figurer? Nei. Og hvorfor skal krimforfattere ha en større plikt til å utvise et slikt engasjement enn andre forfatterkolleger? Selv om det er en fristende tanke at Bjarne Brøndbo hadde fått en smule kulturkonkurranse på den politiske arenaen. En krim kan være riktig så god selv om den har åpenbare svakheter. Dan Browns «Da Vinci-koden» vil bli stående som en moderne thrillerklassiker på tross av stereotype personskildringer og et ikke altfor rikt språk. Men for en historie! For et driv! Knut Faldbakken er ikke blant de dyktigste intrigeskaperne, men har skrevet flere sterke kriminalromaner der han kler av det småborgerlige miljøet rundt Hamar; han har menneskekunnskap, og penn god nok til å dele denne med sine lesere.

Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på Adresseavisens nyhetbrev via denne lenken

Og så har man selvsagt de beste, der alt er på plass – Gunnar Staalesens «Falne Engler,» Fredrik Skagens «Nattsug» og Karin Fossums «Elskede Poona» for å nevne tre norske.

Hva vi bør debattere er heller kvaliteten på norsk krim. Er forlagene for slappe i sin redigering? Er det langt mer børs enn katedral innenfor denne sjangeren? Hvis vi tar denne debatten, kan kanskje nivået på norsk krim høynes.



orjangreiff@hotmail.com

Ørjan Greiff Johnsen 
        
            (Foto: Ivar Mølsknes)

Ørjan Greiff Johnsen  Foto: Ivar Mølsknes

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå