Mørke og rystende filmer er mye av beholdningen i årets Cannes-festival. Og en utspekulert god svensk en.

Når én film gjenstår av de 19 konkurransefilmene i Cannes, kan det fastslås: Med festivalen som temperaturmåler på verden og filmen, ser det ikke lyst ut for tida. Årets festival er ikke av de beste. Mange gode og et par svært gode filmer aspirerer likevel til pris.

At siste film er Lynne Ramsays voldsdrama fra sexindustrien, «You Were Never Really Here», understreker inntrykket av en festival full av mørke, vonde filmer. Hvor det i tillegg til innhold og kvalitet har handlet mye om Netflix som den stygge ulven eller framtiden for finansiering av personlige, ambisiøse film.

Netflix-filmene har forsvart plassen kvalitetsmessig, og gitt tiltrengte glimt av humor og storslått underholdning på en festival som trenger det også. Noah Baumbachs woodyallenske «The Meyerowitz Stories» er tragikomisk familiedrama med en fin Dustin Hoffman og Adam Sandler i hans kanskje beste filmrolle.

Les anmeldelsen av første Netflix-film i Cannes

Likevel står de mørke og beske filmene i første rekke. Etter min mening er russiske Andrej Zvyaginstsevs skilsmissedrama «Loveless» med en forskremt 12-åring i midten konkurransens beste, mer enn verdig Gullpalmen.

Få forhåndsfavoritter har levert opp mot sitt aller beste. Michael Haneke og Todd Haynes lager som vanlig prisverdig film, men de var enda bedre sist de var i Cannes. Det kan gi prismulighet for Ruben Östlunds «The Square». Den kunne med fordel vært kuttet noe ned, men har flere lysende scener med skandinavisk selvpisking. Tar den Gullpalmen blir det første svenske siden Alf Sjöbergs «Fröken Julie» i 1951.

Beste franske: «BMP» om HIV-positie Aids-aktivister på 90-tallet er sterkeste franske priskandidat i Cannes-

En film som sannsynligvis vil få en pris, selv om også den burde vært strammere, er franske «BPM» av Robert Campillo. Den skildrer HIV-positive Aids-aktivister på 90-tallet. Særdeles velspilt, pulserende og rått fortalt. Rå på mer stilisert vis er Yorgos Lanthimos «The Killing Of A Sacred Deer». En moderne, absurd vri på gresk tragedie, med en av to prisverdige samspill Nicole Kidman og Colin Farrell på festivalen.

Amerikansk gjennombrudd: Robert Pattinson er knapt til å gjenne igjen i krimfilmen «Good Time».

De fremadstormende amerikanske Safdie-brødrene løftet siste del av festivalen med en skitten, energisk amerikansk sjangerfilm med 70-tallssmak i «Good Time». Ransfilmen med Robert Pattinson som småskurk i desperat trøbbel, har gitt regissørene internasjonalt gjennombrudd over natta. Pattinson gjør karrierefornyende rolle i festivalens store gjennombruddsfilm.

Japansk perle: Naomi Kawases «Radiance» viser film for blinde.

To filmskapere som har levert opp mot sitt beste, i filmer med varme, sensualitet og humor er japanske Naomi Kawase og amerikanske Sofia Coppola. Kawases «Radiance» rundt en synstolker av film for blinde, er varm outsider i en kjølig konkurranse. Sofia Coppolas feministiske western er eggende ladet kammerspill fra den amerikanske borgerkrigen.

Noen filmer går rett inn i aktuelle europeiske verkebyller. Ungarske «Jupiter Moon» skildrer desperate flyktninger fra Syria i en slags politisk film noir som tar av, men hvor manus ikke matcher den visuelle oppdriften. Tyske Fatih Akin har med «In The Fade» laget en terror-hevn-thriller. Intens og velspilt, men også skjematisk, med en finale egnet til å provosere og irritere etter Manchester-tragedien.

Hvilken film Pedro Almodóvar og hans jury belønner med Gullpalmen søndag er ganske åpent. Med unntak av Aids-dramaet, skuffer de franske filmene. François Ozon leverte om ikke annet årets sex-sjokk med sleazy psykothriller, «Amant Double». Om en ung kvinne i mørkt spill om sex og identitet med to tvillinger som er psykologer. At Jérémie Renier i de mannlige hovedrollene ligner på helseminister Bent Høie, gjør ikke filmen bedre, men kjedelig er den ikke.

Ikke Høye: I årets sexsjokk i Cannes, spiller Jérémie Renier to tvillinger og psykologer som ser ut som helseminister Bent Høie. Myriam Boyer er kvinnen som har sex med begge.

Om Michael Haneke får sin tredje Gullpalme på rad er det ikke helt ufortjent, men neppe bra for festivalen. En priskandidat med ekstreme kvaliteter, som ville stått seg på å bli klippet ned, er den andre russiske filmen «A Gentle Creature» av Sergei Lonitza. Visuelt blendende, bekmørkt, om en landsens kvinne som prøver å få levert en pakke til sin fengslede ektemann. Hennes tur til fengselet fortoner seg som en nedstigning i helvete. Det som ser ut som en grotesk skildring fra Sovjet-epoken, viser seg å være fra Russland av i dag. Russisk film har aldri vunnet Gullpalmen. Putin vil neppe like noen av de to som kan gjøre det i år.

Les også «Ni grunner til å elske og hate Cannes»