Vi har to barn som er Koda (Kids of Deaf Adults – www.coda-norge.no). Hjemme prater vi norsk tegnspråk, som er mors førstespråk. Hjemme går hendene høyt og hurtig, de former tegn, setninger og forteller spennende historier. De påkaller mors oppmerksomhet ved å vifte med hendene og tappe henne på skuldrene.
LES OGSÅ: De står sist i bistandskøen
Nylig var vi på Ål folkehøgskole og kurssenter for døve, sammen med andre Kodaforeldre og deres barn, og vi så to jenter som blomstret. Der møtte de barn som seg selv og voksne som er som mamma.
De snappet opp nye tegn og brukte dem ivrig. Da er det tungt for ettåringen når ingen forstår henne i barnehagen. Hun ville fortelle om hvilken ost hun ville ha, men bare vi forsto. Hun sier mye med tegn, men når de voksne rundt ikke kan norsk tegnspråk, så forstår de ikke.
LES OGSÅ: Å lette på masken er ikke farlig
I barnehagen er det norsk tale som brukes, og norsk talespråk utvikles på aldersadekvat nivå, men det gjør at tegnspråkutviklingen bremset opp. Det utfordrer kommunikasjonen i vår familie. Vi ønsker at våre jenter skal være tospråklige og vi vet at flerspråklighet er en berikelse på mange måter.
I barnehageloven, §19H står det at barn som er under opplæringspliktig alder og som har tegnspråk som førstespråk har rett til opplæring i tegnspråk. Det står også at kommunen, etter sakkyndig vurdering, skal oppfylle denne retten.
Vi kontaktet vår barnehage og deres holdning varmet: «Selvfølgelig, vi skal søke, og blir det avslag, skal vi støtte dere». Vi er ikke vant til at tegnspråk blir sett på som noe positivt, så støtten fra barnehagen varmet. Dette overrasker folk som mener det bør være selvsagt, men det er det ikke. Vi har venner og kjente i hele Norge som kjemper for norsk tegnspråk på mange plan. Kampen har blitt neglisjert, språket har blitt snakket ned og de har til dels også blitt latterliggjort.
LES OGSÅ: Jeg har selv kjent på følelsen av å ikke få være med. Det er sårt.
Da brevet fra barne- og familietjenesten med positivt svar kom, ble vi lettet. Våre jenter får tegnspråkopplæring og det viser at kommunen forstår at tegnspråkopplæring er viktig for alle tegnspråklige barn. Vi takker Trondheim kommune for at de tar oss på alvor, og vi ser frem til samarbeidet!
Samtidig er det andre kommuner som avslår søknader om tegnspråkopplæring fra tegnspråklige familier. Det er en lite familievennlig politikk, og får konsekvenser for familier som etter hvert vil kunne få utfordringer med kommunikasjon. Hvordan kan hemmeligheter deles mellom søsken, og vanskelige spørsmål stilles, om man ikke snakker samme språk?
Les også: Jeg ser meg i speilet. Føler meg sårbar og annerledes. Er jeg verdt å elske?
Vi vet at vi har både muligheter og noen utfordringer i kommunen vår, men her opplever vi at det er noen som forstår betydningen av språk og kommunikasjon i familien.
