Hildeborg Lossius Kvam
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Det er så ubeskrivelig vondt! Jeg tror ikke alle vet hva de snakker om. I en alder av hhv. 25 og 26 år, ble jeg mor til to jenter med Downs syndrom. Dagny som ble født først døde av hjertesvikt bare 5 måneder gammel. Hilde fikk vi beholde i 60 år. Hilde var veldig glad i å bruke kroppen sin, hun har en rekke deltakermedaljer innen skigåing, løping og svømming.

Hun elsket ellers å gå i fjellet, og hver sommer gikk vi to til Anaripigg i Rondane. I sin tidlige studietid, svarte jentenes to brødre, hhv. fem og ti år yngre, i intervjuet «Søsken», tatt av eksamenskandidat i spesialpedagogikk: «Vår søster har alltid vært et fullverdig familiemedlem. Hun har sin identitet, sin personlighet, sin individualitet – og vi vår. At hennes bidrag er avvikende på flere punkter i forhold til de «gjengse ytelser», burde bare gjøre dem mer verdifulle. Hun har vært et aldri sviktende lyspunkt – noe totalt positivt, en kilde til varme, følsomhet, glede og samhold. Hun er kanskje det lyseste og varmeste menneske vi vet om, og dette er våre positive erfaringer i en sum.»

Har vi ikke noe genuint menneskelig å lære av mennesker med Downs syndrom? Er de styrt av egenskaper som hovmodighet, grådighet, likegyldighet og hevngjerrighet? (som nevnt i en avis.) Nei, de er ikke det, og de kan også si oss noe helt annet om livet enn hva som er «styrt av hang til effektivitet og kognitiv streben.»

Nå viser medisinsk fødselsregister at omtrent 90 prosent av foreldrene velger å avbryte svangerskapet om diagnosen Downs syndrom blir stilt.

Les også: Jeg ser meg i speilet. Føler meg sårbar og annerledes. Er jeg verdt å elske?

Bør det være det offentliges ansvar å legge til rette for sortering av fostre som ut fra sin genetiske tilstand vil kunne leve et langt og godt liv?

At alle gravide nå skal få tilbud om NIPT-testen, mener jeg er et tilbud om valg til mennesket som er helt umenneskelig.

Hildeborg Lossius Kvam Foto: Privat