Hawking på feil klode

Stephen Hawking gjør meg deprimert. Hans spådommer om jordens fremtid er ille, men det er hans beskjed om at vi må finne oss en annen klode, som virkelig gjør meg trist.

  Foto: Tegning Karl Gundersen

Saken oppdateres.

Snart kommer han til Starmus og Trondheim. For noen uker siden uttalte han at menneskeheten bare har hundre år på seg til å finne en annen planet der vi kan sikre oss å overleve som art. Hawking tror undergangen kommer og peker på at risikofaktorene er mange: Klimakatastrofe, atomkrig, kollisjon med asteroider, overbefolkning og epidemier. Han frykter til og med at kunstig intelligens kan bety slutten for menneskeheten.

Naturskapte katastrofer har i jordens forhistorie hatt enorme konsekvenser. Kometen som traff jorden for 65 millioner år siden, var sannsynligvis årsaken til at dinosaurene døde ut. Vulkaner med ekstremt store utslipp av masse kalles supervulkaner. Kanskje overlevde bare noen tusen mennesker utbruddet av Toba i Indonesia for 74 000 år siden. Det er ikke utenkelig med et slikt utbrudd fra supervulkanen under Yellowstone i USA i løpet av de neste tusen årene. Det vil få ufattelige konsekvenser, askelegge store deler av Nord-Amerika og ødelegge avlinger over hele jorden i årtier.

Les også kommentaren "Katastrofene vi ikke kan kontrollere"

Slikt skjer sjelden, og livet på jorden har overlevd alt. Arter kommer og går. For planeten er det ingen ulykke om menneskene dør ut, vi er blitt en slags global kreftsvulst, men for oss mennesker er det håpløst å se på oss selv på den måten. Vi vil klamre oss fast. Som art har vi eksistert «bare» i et par hundre tusen år. Andre varianter av Homo-slekten har holdt det gående lenger enn det, men har dødd ut. Sannsynligheten er stor for at også Homo sapiens forsvinner, men det er ingen biologisk grunn til at vi ikke skal kunne eksistere i hundre tusen år til.

Les også kommentaren "Vår utdødde slektning"

Problemet vårt er intelligensen. Vi har fått noe som skiller oss fra alle andre skapninger. Vi spiste av «kunnskapens tre», og det kan bli vår skjebne. Hvis vi lar kloden varmes opp fem-seks grader, kan et inferno utløses. Vi har et kjernefysisk arsenal stort nok til å utslette oss selv mange ganger, og hvis vi ikke gjør det selv, kan altså robotene komme til å ta seg av det.

Hawking har rett i sin dystre analyse. Mye kan gå galt. Men jeg mener han er på feil klode når han sier at vi må skaffe oss en moderne Noas ark og komme oss til en annen planet før det er for sent. Er det i det hele tatt mulig å flykte på den måten?

Det er i alle fall nok reserveplaneter å lete blant. Bare i vår galakse, Melkeveien, finnes det et par hundre milliarder stjerner med planeter. Når vi i tillegg vet at det finnes minst 100 milliarder galakser, kanskje uendelig mange, har vi for lengst passert hva som er mulig å begripe.

Noe av de potensielle planetene er «bare» noen lysår unna. Ett lysår er den avstanden vi tilbakelegger hvis vi reiser med lysets hastighet, det vil si cirka én milliard kilometer i timen. De raskeste romskipene vi har i dag, klarer bare 75 000 km/t. På den annen side, den amerikanske romfartsorganisasjonen Nasa fabulerer om at de skal klare å reise med lysets hastighet, og Hawking snakker om sorte hull og gravitasjonsbølger. Både Nasa og Hawking er nok minst et lysår foran min kompetanse. Så la oss si at det faktisk blir mulig å reise langt og fort.

La oss også si at vi klarer å finne en brukbar klode. Men kan vi puste der? Hva med tyngdekraft, temperatur, døgnrytme, årstider? Tåler vi strålingen? Hva slags liv finnes fra før? Er det bakterier og virus vi ikke kan beskytte oss mot? Er det vann der, kan det dyrkes mat eller må vi bringe med oss drivhus, jord og planter? Hvor lenge vil menneskene være forplantningsdyktige i et fremmed miljø?

Sett at alt dette også er ok. Vil vi klare det rent mentalt? Er psyken vår satt sammen slik at vi kan fortsette å leve så til de grader på bortebane? Er vi kodet for å leve på den planeten der vi er et ledd i en utvikling som har pågått i hundrevis av millioner år, eller er vi barn av kosmos? Alt vi består av, alt det materielle, er jo bare støv fra stjernene. Men vi er litt mer enn støv, så jeg tviler på at vi vil finne oss til rette.

Hawkings visjoner kan høres spennende ut. For meg utløser de nesten en eksistensiell krise. Det høres bare trist ut. Stephen Hawking er et geni som skjønner ufattelig mye mer enn meg, men alt genier kommer med, trenger ikke å være så smart.

Hvor mange får bli med i «Stephens ark»? De med de beste genene, de med de smarteste hodene? De med mest penger? Eller kanskje de som er dumme nok til å la seg lure. Problemet med Hawkings resonnement – han mener jo at vi er for smarte for vårt eget beste – er også at «nissen følger med på lasset». De egenskapene som gjør oss i stand til å lage atomkrig, økologisk kollaps og skumle roboter, blir med til den nye planeten.

Den viktigste innvendingen mot Hawkings plan er likevel at vi heller må prøve å klare oss på den fantastiske kloden vi allerede har befolket. At vi bor på en planet der forholdene ligger så godt til rette for så mye og så variert liv, er et så stort slumpetreff at man nesten blir religiøs.

Å reise til, og leve på, en planet som ligger mange lysår unna, vil kreve svært avansert vitenskap. En skulle tro at det var en betydelig enklere oppgave for Hawking og andre genier å finne ut hvordan vi skal redde oss selv og jorden. Da må vi være så smarte at vi ikke selv forårsaker undergangen, og så smarte at vi klarer å la noen overleve både supervulkaner og løpske asteroider.

Les også kommentaren "Klarer vi oss når det verste skjer?"

Men vent nå litt. Antagelig er det nettopp dette Hawking ønsket å få frem med sine ville planer. Geniet har lurt oss. Han vil bare illustrere hvor viktig det er at vi skjerper oss mens det ennå er tid.

Stephen Hawking tror menneskeheten må finne seg en ny planet for å overleve. 
        
            (Foto: Svein Inge Meland)

Stephen Hawking tror menneskeheten må finne seg en ny planet for å overleve.  Foto: Svein Inge Meland

På forsiden nå