Dette er en stor del av livet mitt. Når de stirrer og peker begynner jeg å tenke at jeg skulle ønske jeg ikke så slik ut. Når jeg tenker det, så blir ikke dagen min og dagen til de rundt meg så veldig bra. Jeg tenker da at det er meg det er noe galt med. Men hvis jeg tenker bedre etter så vet jeg at det er overhode ikke er noe galt med meg.
Rie (13) drømmer om å bli sett som musiker, ikke som «unormal»
Fra den magiske runddagen skal jeg la hemningene fare
Jeg er akkurat som jeg burde være. Men så dukker det opp sånne mennesker som bestemmer at AKKURAT sånn skal mennesker se ut. Sånn at når de menneskene ser meg, så viser de med kroppsspråket sitt at jeg er unormal. Da ser de andre det, og begynner å tenke det samme. Og sånn fortsetter det. Men hva er da normalt? Det er det jo ingen som vet. Når vi tenker over normal, hva er det da som dukker opp først i hodet ditt? Hva er det du tenker på når du hører ordet normal?
Les også: Hennes siste minne fra ungdomsskolen og avslutningsfesten ble å sitte stille og trist i baksetet
Jeg tenker på meg selv, fordi jeg tydeligvis er en av de unormale. En av de unormale som må gå gjennom veldig tøffe ting. Masse sykehus, stirring, ord, peking, hvisking, fnising og gråting. Skal man beskrive en stor del av livet mitt, så er det dette.
Innlegget ble først publisert på malviknytt.no.