Mange har hatt noe på hjertet når spel, som er en cocktail av teater, dans og musikk blandet med historie, turistmål, frivillighet og store publikumsmasser, står på agendaen. Men de omgår spørsmålet om hva kunstnerisk kvalitet i spel er og hva som skal til for å bedre kvaliteten.
LES OGSÅ: Det blir som å si at du hater korps, fordi du ikke liker janitsjar
De fleste av landets store mediehus hengte seg på debatten om norske spel sist uke. Foranledningen var teaterkritiker Julie Rongved Amundsen hadde uttalt seg om at mange spel holdt lav teaterkvalitet.
Kulturministeren brukte anledningen til å hylle frivillige og publikum, med å si at hun håpet tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur.
Refleksjonsrommet rundt kunstnerisk kvalitet i deler av norsk kulturproduksjon er mangelfull. Dette gjelder særlig for kunst der amatører medvirker, eller produksjoner som foregår utenfor byene. Jeg kjenner ikke til en eneste frivillig aktør eller amatør som ikke ønsker at deres kunstproduksjon skal bli tatt på alvor og vurdert ut fra faglige kriterier. En eneste kritikers uttalelser har klart å virvle opp mange ulike reaksjoner, reaksjoner som i liten grad diskuterer kunstnerisk kvalitet i spelene og behovet for nyutvikling. Det brukes heller spalteplass på å protestere på at spel skal utsettes for faglig kritikk eller påpeker kulturministerens negative holdning til kritikk.
Om «Elden»: Det er noe overraskende seigt over årets oppsetning
Selv tilhører jeg den delen av befolkningen som elsker å reise rundt for å se spel, utendørsteater og opera. Og jeg oppsøker gjerne de samme arenaene år etter år. Utover den kunstneriske opplevelsen, så skapes det fortellinger og minner hos deltagerne og oss publikum – og opplevelsene har langtidsvirkning. Jeg bruker å ta meg en runde for å snakke med involverte etter forestillingen, og jeg har til dags dato ikke møtt en eneste person som ikke uttrykker nye ambisjoner for neste års forestilling. De fleste påpeker at det er mangel på støtteordninger som imøtegår behovet for å produsere nyskrevet tekst og musikk, og at budsjettene ofte ikke er stor nok til å leie inn kunstneriske veiledere i en utviklingsprosess.
Uten at det finnes støtteordninger som møter disse behovene, kan det være vanskelig med en slik satsing da mange av spelenes eiere ikke har kunstfaglig kompetanse internt. I høst skal kulturministeren og hennes departement avgjøre forvalting og administrasjon av statlige midler til amatørteaterfeltet. Jeg håper at vi da ser en satsing på frivillig kulturaktivitet som denne regjeringen lovet, og at økt kunstnerisk kvalitet og nyutvikling også kan være et kriterium for tildeling av midler.
Også årets utgave av Spelet hadde tjent på mer snert, mer humor.
Så spørsmålet mitt er ikke spel eller kvalitet. Det er spel og kvalitet. Hvordan skal vi få til det? Fordi viljen er der. Svaret mitt er å ta spel på alvor og sørge for at det er tilskuddsordninger for å øke kunstneriske kvalitet og tørre å satse på nyutvikling. I denne forbindelsen er faglig kritikk av spelene mer enn velkommen.
Flere hundre Robbie-billetter til salgs