Når makten vil snakke om alt annet enn makt, er det grunn til å følge med.
Når en hører ordet «makt», er det lett å tenke på valgte ledere. Ordføreren, eller statsministeren, eller en stortingsrepresentant. Formell makt.
Men makt er mye mer enn det. Makt er mulighetene du har til å forme andres liv i tillegg til ditt eget. Mange har enorm makt, selv om vi knapt vet hvem de er.
LES OGSÅ: Ap kan ikke spinne seg bort fra åpenhet
Derfor er det ikke bare prat når noen for eksempel snakker om «eliten». Det finnes mange i Norge som har stor makt, ikke nødvendigvis fordi de har mektige stillinger, men fordi de kan forme mer av den offentlige samtalen, og dermed beslutningene som tas, enn det de aller fleste andre får mulighet til.
Derfor er også penger makt. De som for eksempel eier områdene som reguleres i Trondheim har makt, i kraft av å eie. De som eier tusenvis av arbeidsplasser, har helt åpenbart en makt nesten ingen andre har. Og multinasjonale selskaper har en makt som kanskje til og med kan påvirke kursen i hele land.
Nå tror Rita samarbeidet holder til neste valg
Økonomi er makt. Derfor har det for eksempel vært så viktig at kvinner i Norge jobber. Så klart det er bra at alle bidrar til økonomien, som Jens Stoltenberg var så glad i å påpeke: Kvinners arbeid er viktigere for Norge enn oljen. Men enda viktigere er maktfordelingen: Kvinner er i dag mindre avhengige av menn. Det betyr at de kan bestemme over sine egne liv, og ikke lenger er prisgitt en annen persons økonomi. Makt beskytter gjerne seg selv. Også når vi ikke helt greier å se det. Makt kan brukes til å avlede oss, glemme hva som er viktig, få oss til å se en annen vei. Så når vi i valgkampen skal ha lange seminar om tysting i skolen, påstander om «imam-ryggsleiking», og hvorvidt vafler er en truet art, må vi ha i bakhodet at det er slik makt ser ut.
Noen er tjent med at vi heller snakker om det siste ville utspillet fra integreringsministeren, enn at vi snakker om hvem som bestemmer på arbeidsplassen, hvem som har kommet best ut de siste årene, og hvem som har tapt mye.
For all del: Både asylpolitikk, imamer, vafler og Barne-TV for den saks skyld er viktig, men er det viktigere enn at flere er i midlertidig arbeid, at vi snart passerer 100 000 barn i lavinntektsfamilier, og mens noen få blir veldig mye rikere?
Og når vi i valgkampen skal diskutere hvorvidt en multimilliardær med utflagget formue i Sveits er et utstøtt offer i Norge, må vi ha i bakhodet at det er slik makt ser ut. At vi diskuterer skjebnen til en milliardær, i stedet for å bruke kreftene på å snakke om skjebnen til en ufør forsørger som har mistet barnetillegget sitt.
Snorre Valen sier til Adresseavisen at Trondheim har mistet sin betydning som fyrtårn
Ottervik: Bærer preg av at Valen har vært for lenge i Oslo
En gjennomsnittlig arbeider i Norge må jobbe i 4 400 år for å kunne spare opp de 2,2 milliarder kronene mangemilliardæren skryter av å ha spart ved å lure seg unna formuesskatten. Slik ser makt ut.
Politikk er mer enn holdninger. Valget handler, uansett om en er på høyre- eller venstresiden, om mer enn hva vi føler, krangler om, og det noen ynder å kalle «verdier».
Det handler om makt. Så når noen vil snakke om alt annet enn muligheter, makt, og penger - så er det i seg en viktig påminnelse.