De store og dype samfunnskreftene forblir som elefanten i rommet. Kanskje er det for komplisert å snakke om pengemakt og den nyliberale verdensorden?

«Takk, Norge – og god vakt» skrev Per Fugelli i sin aller siste kronikk i Aftenposten i forrige uke, og mener det er lettere å dø når han vet at barnebarna skal leve videre i velferdsstaten Norge.

Det er knapt mulig å være uberørt av Per Fugellis siste budskap til oss. I mer enn 40 år har han væt en tydelig, og for mange sikkert også en plagsom stemme i norsk offentlighet.

Heller ikke nå unnlater han å peke på farer som truer denne velferdsstaten som har skapt rammene rundt hans og våre andres liv gjennom etterkrigs-tiden, preget av – som han skriver – rettferdighet, tillit og frihet. Men «velferdsstaten er ikke en bløtkake på et sølvfat. Velferdsstaten er en politisk viljesakt», føyer han til.

LES OGSÅ: Maktens avledningsmanøver

Vi er allerede inne i en ny valgkamp. Det strides om hva som er «norske verdier», og om hva det er ved denne velferdsstaten som alle på ulikt vis ser ut til å hylle. Vi strever åpenbart med å forstå oss på denne særegne samfunnsmodellen, som har gjort de nordiske landene til et hjørne av verden med så omfattende velferdsordninger at våre venner blant amerikanere knapt kan tro det er mulig. Og dertil med meldinger fra verdens ledende økonomer om at det nettopp er den relativt lille forskjellen mellom fattige og rike som har gitt gode forutsetninger for økonomisk vekst.

Men så ser vi også at velferdsstaten på mange områder knirker i sammenføyningene. Vi blir flere rike og flere fattige, som Per Fugelli påpeker. De norske likhetsidealene er kommet under press, både fra en åpen markedsøkonomi og fra en tiltakende grenseløs verden. Så hva skal til for å videreføre det beste i Per Fugellis velferdsstat?

Om dette strides våre politikere, selvsagt. Hver og en søker å servere løsninger som skal være til beste for «oss alle». I disse diskusjonene oppstår ulike fortellinger om velferdsstaten. Historien, og vår egne forståelse av fortiden, vil alltid være retningsgivende for hvordan vi orienterer oss mot framtiden.

LES OGSÅ: Ap kan ikke spinne seg bort fra åpenhet

Jeg spisser ører, og hører at Siv Jensen vil pumpe opp mer olje for å trygge velferdsstaten. Og får lyst til å minne henne om at velferdsstaten som samfunnsmodell var godt etablert allerede før den første dråpe olje kom opp av Nordsjøen. Så hører jeg Kristin Clemet melde at velferdsstaten i grunnen kom nærmest av seg selv, uten å nevne den langvarige politiske kampen som fagbevegelsen og den brede arbeiderbevegelsen skapte fram til kriseforliket i 1935, og den store sosiale kontrakten mellom arbeid og kapital gjennom etterkrigstiden. Og så ser jeg at Høyre har kjøpt seg plass øverst på Googles søkeside for «ulikhetsdebatten», for å fortelle oss at det ikke er noen sammenheng mellom skatteøkninger og velferd, og at det er asylsøkerne som har skapt større økonomisk ulikhet i Norge. Ingen henvisning til Statistisk sentralbyrå, som melder at de økonomiske ulikhetene øker, også når innvandrerne holdes utenfor.

LES OGSÅ: Hvilket samfunn vil vi ha?

Og om noen skulle være bekymret over de økende forskjellene mellom fattige og rike, kan Torbjørn Røe Isaksen fortelle oss at det ikke handler om fordeling av skatt og inntekt, men om bedre skole. Sylvi Listhaug topper listen over ulike fortellinger om velferdsstaten ved å appellere til «kristne verdier». Som om de ikke er kristne nok i USA eller i Latin-Amerika, uten at vi har sett sterke spor av velferdsstat i de delene av verden.

LES OGSÅ: Ingen fest uten Frp

Jeg uroes av at det oppmuntres til debatter om det uviktige. Symbolsakene. Mens de store og dype samfunnskreftene forblir som elefanten i rommet. Kanskje er det for komplisert å snakke om pengemakt og den nyliberale verdensorden? Den som siden 1980-tallet har bidratt til at staten og politikken trekker seg tilbake og overlater mer til privat drift, til markedet og kjøp og salg. Og at dette systemet er rigget for å skape vinnere og tapere – og økende ulikheter.

Da kan det være greit å minne om at velferdssamfunnet vårt faktisk består av motsetninger. At det som er bra politikk for en steinrik Fredriksen ikke nødvendigvis er like bra for en alenemor på Oslo øst, for en bonde i Trysil, eller for en sjarkfisker på Røst. Det er godt vi fortsatt har mange politiske partier her til lands.