Nok en gang er det nok formen på debatten som vekker det sterkeste engasjementet.
Kampen mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har vært langt mindre dominerende i denne valgkampen enn det som ble spådd. Kveldens statsministerduell på NRK viser kanskje hvorfor det er andre saker (og ikke minst andre politikere) som stikker av med oppmerksomheten. Når begge får snakke friere og svare på spørsmål, viser de seg fra sin beste side. Noen vil sikkert også kalle det en kjedelig side. Men det er så mye bedre enn alternativet. Det er bare å se til USA for å finne eksemplet på at politikk kan bli for spennende.
Støre var i kveld skarp, kunnskapsrik og selvsikker, men hadde lagt av seg den småfrekke tonen fra partilederdebatten. Han viser en imponerende evne til å justere seg og viser igjen at han sannsynligvis vil bli en mer vellykket statsminister enn opposisjonsleder. Men Erna Solberg har også jobbet med formen. Hun har lagt vekk ordflommen, skrudd opp temperaturen et par hakk og framsto mer engasjert enn jeg har sett henne på lenge. Men spennende ble det aldri bortsett fra da Listhaug lurte i kulissene. Kontrasten mellom den heseblesende partilederdebatten til den skolefjernsynsaktige statsministerduellen, kunne ikke vært større. Som vanlig er det vel formen på debatten som vekker det sterkeste engasjementet, i alle fall skal en tro det en leser i sosiale medier.
Les kommentaren: Ap-krise gir valgthriller
Det eneste som virker sikkert med dette etter hvert ganske så underlige valget, er at én av de to ender opp som statsminister. Og kveldens debatt viser at det blir ingen krise med noen av dem. Men Støre og Solbergs veier dit er svært ulik. Det forklarer kanskje noe av forskjellen på dem?
Jonas Gahr Støres politiske karriere startet på mange måter på toppen. Som utenriksminister var han en stjerne. Visjonær, tenkende, åpen, statsmannsaktig og litt pompøs. En politiker hevet over den politiske andedammen. Da han i valgkampen i 2011 besøkte Studentersamfundet i Trondheim, ble han mottatt som en krysning av helgen og rockestjerne. Som helseminister var han et solid og sterkt kort i regjeringa, dog litt mindre av både helgen og rockestjerne. Helsedepartementet er ikke stedet for slikt. Deretter har det ikke gått like bra. Tåkefyrste og et vandrende seminar er merkelapper som ble klebet på ham som partileder. Plutselig var de egenskapene som gjorde ham til en helt, blitt en svakhet. Bakgrunnen hans som velskolert, dannet og rik gir ham et forsprang de aller fleste steder i verden – unntatt i hans eget parti.
Under den store partilederdebatten som åpnet valgkampen i Arendal, ble han hyllet for å være en frekkere og mer offensiv utgave av seg selv. Det var åpenbart at han hadde vært gjennom betydelig debattrening. Tåkefyrsten har abdisert, skrev VG, og ga ham terningkast 6. Andre, i alle fall jeg, synes ikke denne frekkheten kledde ham helt. Jeg tok meg i å savne den gamle Støre. Uansett om man liker den nye eller den gamle, noen åpenbar suksess er han uansett ikke for øyeblikket. Han kan i dag se katastrofetallet 24,4 prosent på NRKs ferske meningsmåling. 1,3 prosentpoeng bak Høyre, som på denne målinga er Norges største parti. Selv ikke den mørkeste dommedagsprofet hadde forutsett dette. De fleste hadde spådd at de rødgrønne ville få en behagelig seier ved høstens valg. Presset på Støre har vært stort siden han tok over som partileder. De neste ukene vil det være nesten umenneskelig.
LES KOMMENTAREN: Borgerlig kaos sa du? Ta en titt på det rødgrønne virvaret
Erna Solbergs formkurve har vært en ganske annen. Hun er en av dem som har sittet lengst på Stortinget. I mange år var hun en grå og anonym backbencher, dog av det arbeidsomme slaget. Hun er kjent for sin klisterhjerne og sin opptatthet av detaljer. Først som kommunalminister og «Jern-Erna» fikk hun et nasjonalt gjennombrudd. Men hun har ikke alltid vært genierklært. Det var en tid der Høyre slet på meningsmålingene og Solberg ble dømt nord og ned, ikke minst av sine egne. Noen år etter ble hun Erna stjerna og en populær statsminister. Hennes vei til toppen har vært lang og humpete. Få vet bedre enn Solberg hvordan Støre har det nå.
Kanskje er det noe av denne seigheten som preger henne? Solberg er usedvanlig rolig i debatter. Hever sjelden stemmen, er detaljorientert og bruker sjelden store ord. Til gjengjeld er hun trygg, solid og jordnær. Hun framstår som en politiker som er hundre prosent seg selv med alle sine feil og mangler. Det er kanskje denne tryggheten på hvem man er som Støre mangler nå?