Få hadde spådd den borgerlige regjeringa et langt og lykkelig liv. Men absolutt ingen hadde forutsett Aps kollaps. Jonas Gahr Støre tapte valget det nesten var umulig å ikke vinne.

Det ser nå ut til å gå mot borgerlig valgseier. Så jevnt som det er nå, kan likevel Venstre vippe under sperregrensa og snu opp ned på valgresultatet. Etter at Posten sluttet med å distribuere post på lørdager, er ikke alle forhåndsstemmene klare før tirsdag. Det kan teoretisk sett dukke opp en sekk med stemmer, slik som da flertallet vippet og SVs Hanna Kvanmo kom inn på Stortinget i 1977.

Årets valg ble en thriller vi sent vil glemme. Dette i motsetning til de tre siste stortingsvalgene der valgresultatet var som forventet. Det meste vi hadde spådd på forhånd, slo feil i år. Arbeiderpartiet, som de fleste trodde skulle vinne en behagelig seier, kollapset fire uker før valget. De klarte aldri å reise seg igjen. Fram fra skyggen dukket SV opp, og dro i land et godt valgresultat. Noe brakvalg ble det dog ikke. SV fortsetter å gjøre det dårligere ved valg enn på måling. Det eneste vi følte oss helt sikre på, var at Senterpartiet ville gjøre et svært godt valg. Nå er de valgvinnere med en rekordstor stortingsgruppe, men med svært lite makt. Men nye reformer å protestere mot vil de garantert få hvis regjeringen Solberg blir gjenvalgt.

Miljøpartiet De Grønne og Rødt dukket opp fra glemselen og truet med å avgjøre hele greia. Men det gikk som de mest jordnære valgforskerne spådde. Både MDG og Rødt er sannsynligvis målt for høyt og har heller ikke særlig pålitelige velgere. Skuffelsen er stor i Miljøpartiet i dag. For Rødt er det en stor seier å komme tilbake til Stortinget. Det vil gjøre norsk politikk mer spennende.

Det er likevel vanskelig å ikke bli litt imponert over regjeringspartiene. Frp har fått et valgresultat som ingen trodde en juniorpartner i ei regjering skulle få. Særlig ikke ei regjering som ble spådd uro, indre strid og et snarlig sammenbrudd. Frp visste å passe seg for at ingen gikk i SV-fella. Paradokset er at Frps gode resultat vil gjøre det mye vanskeligere å få en god relasjon til samarbeidspartiene. Sylvi Listhaug har nok berget velgere, men hun har også skremt bort mange av regjeringas egne venner. Selv om de berger flertallet, blir det krevende forhandlinger mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre. Og nå er de borgerlige avhengig av både KrF og Venstres støtte.

Regjeringas sterkeste kort er likevel Erna Solberg. Hennes sindige, ærlige og jordnære stil har gjort henne overraskende folkekjær. Høyre har ført en valgkamp like sindig som Solberg selv. I ett oppjaget ordskifte har partiet tatt et steg tilbake og latt «småsøsknene» krangle. Partiet er også godt hjulpet av lav ledighet og gode økonomiske utsikter. Statsministeren kan unne seg et glass champagne i natt.

Venstrefolk har gått med hjertet i halsen lenge, men det er de vant til. Partiet klarte mirakuløst nok sperregrensa (og blir i så fall historisk, de har ikke klart sperregrensa to valg på rad i manns minne), men de har tidligere fått mye makt med få velgere i ryggen. Vi husker Bondevik 2-regjeringa der partiet hadde flere statsråder enn stortingsrepresentanter. Partiet har i siste del av valgkampen bundet seg til den borgerlige masten. De har viklet seg ut av regjeringsfloken de satt fast i før sommeren, og levert en anstendig valgkamp.

Deres største bragd er at de klarte å gå fra Vingle-Venstre til å framstå som garantisten for en borgerlig regjering. Sannsynligvis har taktisk stemmegivning og god hjelp fra Høyre berget Venstre. Forholdet til Frp har like fullt kostet Venstre mye. Eller rettere sagt, forholdet til Sylvi Listhaug og den mest ytterliggående retorikken har kostet. Hver gang hun ytrer seg, stikker det i venstrehjertene. I hverdagen går nok samarbeidet langt bedre. Med borgerlig seier er det vanskelig å ikke se for seg at Venstres plass er på borgerlig side i lang tid framover.

KrF lever farlig. Bakgrunnstallene har sladret om at det nesten ikke har vært velgervandringer til partiet. Velgerne de har mistet har i all hovedsak gått til borgerlig side. I tre år har Hareide vært en diplomatisk og populær KrF-leder med stort gjennomslag i regjeringa. Hareides ansikt da han talte til sine egne på valgvaka, sa alt om hvordan han har det nå. Det er vanskelig å se at flørtinga med Ap har vært en lur strategi. I valgkampen har partilederen snublet fullstendig i sine egne forsøk på å klargjøre hvilken regjering de støtter. Partiet har ikke lyktes i å snakke om egen politikk, og har vært kronisk utydelig. Den som jager to harer, fanger ingen, er det noe som heter. Det er uvisst om vedkommende hadde KrF i tankene da ordtaket ble til. KrF må gjennom en grundig diskusjon om hvem de er og hvem de vil være.

Venstre og KrF har drømt vilt og hemningsløst om en såkalt blågrønn regjering. Håpet har vært at Frp svekket seg på bekostning av sentrum. Denne drømmen er definitivt bleknet med Frps gode resultat. Det blir ingen enkel situasjon. Dersom Solberg blir gjenvalgt, må hun ta mer hensyn til sine samarbeidspartier. De er kanskje små, men likevel helt avgjørende i Solbergs byggverk. Ikke bare for at regjeringa får flertall, men også for at regjeringa fører en politikk som er spiselig for et flertall av landets befolkning. Jeg tviler sterkt på at regjeringa ville blitt gjenvalgt dersom de ikke hadde ført en lyseblå politikk, dratt mot sentrum av samarbeidspartiene.

Dårligst stemning er det likevel på Youngstorget. Både valgkampen og ikke minst valgresultatet så skuffende at partiet må gjennom en betydelig sjelegransking. Det skulle forundre meg mye om det ikke allerede nå hviskes og tiskes om Jonas Gahr Støres lederegenskaper i krokene på Folkets hus.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Jonas Gahr Støre (Ap), Erna Solberg (H) og Siv Jensen (Frp) under debatten med partiledere i vandrehallen på Stortinget etter at valgresultatet av Stortingsvalget 2017 er ferdig. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix