Skuffelsene var tatt ut på forhånd. Nå blir det opp til Venstre og KrF å sette farge på budsjettet.

Statsbudsjettet var på mange måter en varslet skuffelse. Stramt, grått, forutsigbart og fritt for røde kluter. Det eneste fargerike var finansminister Siv Jensens rødlilla kjole.

I valgkampens siste uker ventet mange på at Høyre skulle rulle ut godbitene. Vi husker alle hvordan den rødgrønne regjeringa slo om seg med budsjettlekkasjer, ikke minst i valgår. Så vi ventet. Og ventet. Og ventet. Til ingen nytte. Lekkasjene fra det varslede statsbudsjettet var sjeldent små og få. For så vidt sympatisk nok. De tallrike styrte lekkasjene er og blir en uting.

De siste dagene har det vært åpenbart at forventningene skulle skrus ned. Det har ikke vært så mye som en gnist av forventning å spore hos regjeringspartiene. Selv kulturminister Linda Hofstad Helleland, som til vanlig får selv Idol-dommer Jan Fredrik Karlsen til å virke uengasjert, manglet stjerner i øynene. Skal en tro desibelnivået på reaksjonene har kanskje strategien fungert godt.

Så var det ikke akkurat et stasbudsjett heller. Opposisjonen hadde talepunktene klare. Grått, visjonsløst, urettferdig, sentraliserende og «ikke det Norge trenger nå». Rødts Bjørnar Moxnes gikk så langt som å sammenligne budsjettet med filmen Snømannen. Store forventninger, men et resultat som knapt fortjener terningkast to. Et greit utgangspunkt for en politiker som vil bruke mye mer penger, men 50 nyanser av grått er strengt tatt det landet trenger nå.

Oljepengebruken må ned, ideelt sett mer enn dette budsjettet har bidratt til. Vi kan ikke fortsette å pøse penger inn i den norske økonomien som vi har gjort. Det må vurderes hvordan hver eneste krone skal brukes smartere og bedre i framtida. Her er regjeringa i alle fall på rett spor. Finansministeren gjorde klokt i å avlyse KrFs ønske om reformpause. Skatteprofilen er det vanskelig å bli voldsomt provosert over. Det er akkurat nok til kommuner, helse, klima, samferdsel og svake grupper til at budsjettet ikke blir sablet ned. Men mye kakespising blir det neppe.

Det blir heller ikke en reprise på fjorårets budsjettdrama med slamring med dører, trusler om brudd og sterke følelser. Regjeringa skjønner at her gjelder det å komme KrF og Venstre i møte. Dette er ikke året for å teste hvor mye tålmodighet de eneste vennene deres på Stortinget har. Verken KrF eller Venstre har heller noe ønske om konflikt nå. Venstre har suksess med sin bestevennstrategi og har skjønt at her gjelder det å være konstruktive. Et godt utgangspunkt for forhandlinger, uttalte Venstres Terje Breivik. KrFs Kjell Ingolf Ropstad var minst like velvillig.

Sentrumspartiene må like fullt få seire. KrF må få på plass mer til familiene. De vil garantert se nærmere på forslaget om å fjerne skatteklasse 2. Spørsmålet er om det er det beste tiltaket for å gi småbarnsfamilier mer valgfrihet og utjevne forskjeller. KrF vil også innføre bemanningsnorm for lærere, et forslag som både er dyrt og omstridt i kommunene. Den såkalte Tesla-avgiften blir regnet som et løftebrudd på bilavtalen mellom samarbeidspartiene. Venstre vil nok kjempe for flere miljøavgifter, for mer innsats i skolen og ikke minst for flere tiltak mot barnefattigdom. Kutt i pressestøtten og til folkehøyskolene har en tendens til å finne sine redningsmenn- og kvinner i KrF og Venstre.

At et stramt og grått budsjett er rett politikk nå, betyr ikke nødvendigvis at alle prioriteringene er riktig. Trønderne kan med god grunn være skuffet over de manglende bevilgningene til Trønderbanen, selv om også det var en varslet skuffelse. Det blir garantert diskusjon om tildelinger til en rekke organisasjoner. Om budsjettet går langt nok i å sikre en grønn omstilling, er tvilsomt.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

I år kan vi med svært stor sikkerhet spå at de fire borgerlige partiene vil bli enige om at «et godt budsjett er blitt bedre». Budsjettforhandlingene starter ikke med blanke ark, men det trengs definitivt noen fargestifter tel.