Da Dylan skuffet sine troende med Jesus

Den utskjelte perioden til Bob Dylan som kristenrocker er mye, mye bedre enn sitt rykte.

Omstridt som kristen: Bob Dylan på scenen under konserten i Drammenshallen 9.juli 1981. Både Adresseavisen og flere norske aviser var kritiske til det religiøse tyngdepo 

Saken oppdateres.

Gamle og halvgamle menn som diskuterer Bob Dylan får fort preg av repetisjonsøvelse. Den nye samleplata «Trouble No More: The Bootleg Series Vol.13/1979-81» gir endelig grunnlag for et oppgjør med noen av de gamle portvokterne for Dylan-Kanonen.

Vi som husker perioden 1979–81 ganske godt, men aldri var samtidig med de tidligere storhetsperiodene til nobelprisvinneren på 60- og 70-tallet, minnes aggresjonen og den massive kritikken som Dylan ble møtt med i det som gjerne omtales som den kristne perioden hans.

De tre platene «Slow Train Coming», «Saved» og «Shot Of Love» trekkes sjelden fram blant hans gode album. De to siste nevnes gjerne blant de verste. Rockpolitisk korrekte har snart en i en generasjon hånet de uforstandige og reaksjonære som pep på konserter da Dylan gikk elektrisk og revolusjonerte rocken midt på 60-tallet. Samtidig har det vært stuerent å avfeie Dylans religiøse periode som en reaksjonær parentes.

Adresseavisens anmelder Trygve Lundemo var i 1979 kritisk til tekstene på den første og beste av de tre kristenrock-platene til Dylan, «Slow Train Coming». Han kalte plata en bitter pille å svelge på grunn av «reaksjonære synspunkt» og lurte på hvor lenge «Jesus-trippen» ville vare.

I juli 1981 spilte Dylan sine første to konserter i Norge, i Drammenshallen. Adressas anmelder Gunnar Sand konkluderte: «Ny Dylan med nytt budskap skuffet». Han skrev at sekstitallsungdommen ble skuffet, at de gamle klassikerne låt som «pausemusikk mellom misjonsfremstøtene». De nye sangene skrev han lite om. Adresseavisens anmeldere skilte seg ikke ut, men var på linje med mange kolleger i inn- og utland den gang.

Konsertopptakene på den nye plata, hvor «When You Gonna Wake Up?» er fra konserten i Drammen, viser at motstanden mot Dylan som kristenrocker var omtrent like umusikalsk tilbakeskuende som mishagsytringene da han gikk til rocken på 60-tallet. Han har sjelden hatt bedre band på scenen eller sunget bedre på konsert, i sanger som har tålt tidens tann forbløffende godt.

Hørt i dag, på sine egne premisser, er «Trouble No More» lyden av en artist på hugget, som tror på noe og ikke prøver å gi publikum det de vil ha. Han ble ironisk nok sett på som en slags Judas av sekstitallsungdommen, fordi han sang om Jesus. Hvor godt han sang og hvor gode sangene var, var det ikke så mange som fikk med seg for knapt 40 år siden. Synd for dem, men det er godt å høre hvor elektrisk og levende skuffende misjonsrock kan låte i ettertid.

På forsiden nå