Saken oppdateres.

Det har hendt at jeg etter en travel helg har tenkt at nå skulle jeg jommen hatt en dag eller to til å komme meg til hektene før arbeidsuka starter. Ikke sjelden stappes helgene så full av avtaler, treningsøkter, fester, turer, familiebesøk, husarbeid og middager at man er helt utslitt når vekkerklokka ringer iltert mandag morgen. Man kan føle seg sliten etter en langhelg i Paris også, hvor absurd det enn kan høres. Et i-landsproblem som setter de fleste andre i-landsproblem fullstendig i skyggen.

Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på mitt nyhetbrev via denne lenken

Tanken har slått meg når vi stadig hører om unge, vellykkede jenter som sliter med stress og lettere psykiske lidelser. De er så flinke og perfekte at man ikke skulle tro at de kunne ha ett problem i denne verden. Like fullt fyller de opp både kontoret til helsesøster og statistikkene over unge som sliter. De burde kanskje lære først som sist at de færreste av livets dager er terningkast seks. Det perfekte, lykkelige livet er for de fleste av oss forbeholdt sosiale medier. Der er det lite fiskekaker, skittentøy, grinete unger og slitne småbarnsforeldre. Budskapet vi formidler til våre døtre, er at de kan bli hva som helst. Helst en vellykket hybrid av karrierekvinne, husmor, fitnessutøver og interiørblogger.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Bilbarna og Birken-foreldrene

Det ble skikkelig spetakkel i vårt naboland da den svenske forfatteren og samfunnsdebattanten Lotta Lundberg nylig skrev en kommentar om utbrente kvinner. Hun pekte på individets eget ansvar for å sette grenser og advarte mot å la ytre idealer styre livet. Bakteppet er at stressrelaterte sykdommer er blitt et alvorlig helseproblem, særlig blant kvinner. Ikke bare ble mange sinte, noen kritiserte også Svenska Dagbladet for at de i det hele tatt trykket artikkelen. Mange ble provosert over at hun pekte så tydelig på unge, ambisiøse middelklassekvinner. Det ansvaret vi selv har for egen helse og livssituasjon, er alltid følsomt.

Det er ikke til å komme unna at for mange er det ikke nok med et helt vanlig liv. Vi skal gjøre karriere på alle fronter. Jobb og familie skal sjongleres mellom champagnelunsjer, yogaretreats, etterutdanning og nettverksbygging. Man burde helst levere en masteroppgave mens man tar fødselspermisjon. Og hva slags mor er man egentlig om man lar ungene i stikken med en ussel sjokoladekalender istedenfor 24 sirlig innpakkede kalendergaver. Hvem har tid til å være sliten?

Perfeksjonsjaget har også en helsemessig bakside. Allmennlege Ingebjørn Bleidvin delte i Bergens Tidende noen erfaringer fra sitt legekontor i en liten kommune på Vestlandet. Hans opplevelse var at overraskende mange som tilsynelatende burde ha det helt greit, kollapser av utbrenthet, muskelsmerter og en opplevelse av ikke å strekke til. Det være seg småbarnsforeldre som mangler overskudd, kontorarbeidere som har «gått seg tom» eller videregåendeelever som føler seg stressa hele tida. Han peker på at dette er mennesker som forventer for mye av livet. Han mener vi har spilt oss selv sjakk matt når vi har åpna for at det å være sliten er grunn til å være hjemme fra jobb. Men «er du sliten etter jobb, så er du ikke syk. Du må bare hvile».

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Innvandring splitter Arbeiderpartiets sjel

I ei tid hvor vi bruker rekordmange penger på helse, må vi også spørre oss hva vi belaster helsevesenet vårt med. Samfunnet har et særlig ansvar for at de med alvorlige helseplager får hjelp. Kanskje er det ikke den gruppen som er flinkest til å kreve sin rett? Et nærliggende eksempel er at stadig flere kjøper seg time hos psykolog. –I større grad enn tidligere rettes psykisk helsehjelp mot en nøye selektert gruppe som ønsker selvutvikling og velvære, skrev psykolog Simon Thorsell Næs nylig i Morgenbladet. Han peker på at det offentlige har fått følge av et raskt økende marked av private psykologfirmaer. Budskapet deres er at alle kan ha utbytte av psykologsamtaler, enten det dreier seg om stress, prestasjonsangst, ønske om bedre selvfølelse eller sunnere relasjoner.

Samtidig som mange får psykologhjelp for å takle hverdagslivets gørr og grå sider, vet vi at mennesker med tunge psykiske problemer ikke får den hjelpen de trenger. Det er mildt sagt et tankekors.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Det er i alle fall verdt å tenke over hvilke forventninger vi har til livet. Når folk spør meg hvordan det går, har jeg lagt meg til den vanen å svare helt greit når det er nærmest sannheten. Jeg får stadig forbausede blikk og bekymrede spørsmål om jeg vil snakke om det. Selvsagt ikke. Helt greit er rett og slett helt greit.


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

 
        
            (Foto: Illustrasjon: KARL GUNDERSEN)

  Foto: Illustrasjon: KARL GUNDERSEN

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå