I stedet for å la oss utfordre av Ibsen, lar vi oss more av Askeladden ved 150-årsjubileet til et av våre mest aktuelle storverk.
Det har blitt et stadig økende misforhold mellom Henrik Ibsens dramatiske dikt «Peer Gynt» og den brede norske forståelsen av storverket. I disse dager er det 150 år siden boka ble gitt ut, 14. november 1867. Mens norske medier som regel trår til ved runddag for banebrytende Beatles- eller Bob Dylan-plater, Prudence-konserter eller a-has gjennombrudd, har det vært påfallende stille rundt jubileet for Norges mest kjente drama av en av tidenes største dramatikere.
Heldigvis har NRK tatt sin rolle som kulturinstitusjon og folkeopplyser på nok alvor til et par solide nylagde program om skuespillet og den mest tradisjonsrike framføringen av det, på Gålå. Uten NRK hadde det vært lite «Peer Gynt» i monitor og norske medier i 2017. Faktisk mindre enn i hvert av de ti siste åra, ifølge medieovervåkingstjenesten Retriver. Mye tyder på at Ibsens «Peer Gynt» i dag står langt svakere i Norge enn vi liker å tro.
Ikke at nordmenn ikke har hørt om «Peer Gynt» eller har sett det eller noe av det. Det har nok ganske mange av oss. Situasjonen er snarere at det som fortsatt kanskje er Ibsens mest aktuelle drama, særlig for nordmenn, i økende grad har blitt en slags nasjonal pynt for kultureliten og de som sogner til den.
Hvorfor står ikke verket som gjerne omtales som «nasjonalepos» sterkere hos folk flest og hvorfor diskuteres og markeres det ikke bedre og bredere ved 150-årsjubileet? Skyldes det at det er på rim, veldig gammelt og gjerne forbindes med Toralv Maurstad og høystemte fremførelser på scene og skjerm?
Har vi fastnet i en overfladisk forestilling om hva «Peer Gynt» er og inneholder? Det kan virke som om stadig flere får et stadig fjernere forhold til Ibsens frekke, lekne og bitende tekst. Det er en skjebnens ironi over at vi ofte forholder oss til «Peer Gynt» som om vi ikke har skjønt eller vil skjønne innholdet.
Hvordan et drama, med flengende kritikk av Norge og det norske, har fått status som «nasjonalepos», er en historie for seg. Ibsenforsker Ellen Rees tar i boka «Ibsen's Peer Gynt And the Production of Meaning» opp det paradoksale i at en antinasjonalistisk tekst blir brukt som nasjonalt symbol, fra reiseliv til heltedyrking.
Siden 1971 har Peer Gynt-prisen blitt delt ut til en fremstående nordmann som har markert Norge internasjonalt. Stortingsrepresentantene stemmer over kandidatene, og blant vinnerne finner vi folk som Liv Ullmann, Grete Waitz og Kjell Inge Røkke. I utgangspunktet burde det være komisk med en pris oppkalt etter en selvhevdende sjarlatan som oppfører seg som et troll. At Peer Gynt-prisen slett ikke oppfattes som noen Judas-pris eller Loke-pris, verken av mottagere eller publikum, sier mye om hvordan vår tid foretrekker å smykke seg med Peer Gynt, framfor å ta ham på alvor.
Som nasjonalkarakter er det ingen tvil om at Peer Gynt er inspirert av eventyrene om Askeladden. Kanskje er det der noe av den manglende viljen til å ta Ibsens kritikk av Norge og det norske på alvor ligger. I stedet for et drama om en sjarlatan i en selvtilfreds, kulturfiendtlig nasjon, forveksler vi Peer Gynt med Askeladden, og ser en outsider som roter i peisen, for til slutt å vinne prinsessa og halve kongeriket med frekkhet og pågangsmot.
Trøndelag Teater har satt opp «Peer Gynt» to ganger etter årtusenskiftet og har sånn sett gjort sitt for å formidle Ibsens forunderlige storverk. Det er likevel påfallende at Peer Gynt ikke stikker dypere i oss i jubileumsåret. Kanskje vi som nasjon rett og slett foretrekker mer ufarlige, romantiserende eventyr framfor frekk pirking i våre lite tiltalende trekk.
Når jula ringes inn vil etter alt å dømme den motstandsløse, glatte filmversjonen av Askeladden i «Askeladden – i Dovregubbens Hall» være den mest sette filmen på kino i Norge i 2017. Den utspiller seg i gyntske landskap og tilbyr relativt flat nasjonalromantisk, nostalgisk familieunderholdning for alle pengene. Suksess til en middels versjon Askeladden og pliktskyldig feiring av Peer Gynt, er et talende, men ikke særlig pent bilde av Norge ved 150-årsdagen til Ibsens erkenordmann. Vi er fortsatt oss selv nok.