Dårlige vibrasjoner med Linda

Sjelden har en norsk kulturminister kommunisert så dårlig med feltet hun er satt til å forvalte som Linda Hofstad Helleland.

Aldri annet enn bråk: Kulturminister Linda Hofstad Helleland har klart å legge seg ut med de fleste kunstnerorganisasjonene, uten god nok grunn, ifølge vår kommentator. Her er hun under spørretimen i Stortinget.  Foto: Poppe, Cornelius, NTB scanpix

Saken oppdateres.

I den relativt korte rekken av norske kulturministre(14 stk), er Linda Hofstad Helleland i ferd med å få rollen som en slags omvendt Brian Wilson. I motsetning til mannen bak verdens beste popsang, «Good Vibrations», ser kulturministeren ut til å ha en egen evne til å skape dårlige vibrasjoner på feltet hun er satt til å forvalte.

De siste ukene har kulturministeren klart å terge på seg store deler av norsk filmbransje, samt så godt som samtlige kunstnerorganisasjoner. Mens Helleland har satt seg i respekt og fått politisk gevinst i oppgjør med administrasjon og åpenhet i norsk idrett, har ikke hennes ledelse av kulturpolitikken skapt mye begeistring eller respekt.

Les også kommentaren «Kulturkampen vi hører lite om»


De dårlige vibrasjonene mellom Helleland og filmbransjen er strengt tatt ikke bare kulturministerens skyld. Det er likevel på hennes ansvarsfelt 16 millioner fra Filmfondet plutselig forsvant i budsjettforhandlingene mellom regjeringen og KrF og Venstre. Venstre-leder Trine Skei Grande kalte kuttet «et arbeidsuhell». Nå er uhellet vedtatt. I Stortingets spørretime sist uke utfordret Anette Trettebergstuen (Ap) kulturministeren på filmkuttet. Uten å få mye annet til svar enn at regjeringen har god filmpolitikk, og at kutt som dette er sånt som kan skje.

Tyngre og vanskeligere å forstå, er striden kulturministeren har skapt i saken om Statens kunstnerstipend. Forfattere, billedkunstnere, musikere og en rekke kunstnerorganisasjoner har protestert mot Kulturdepartementets justering av organiseringen av kunstnerstipend.

Den vanligvis så lavmælte forfatteren Per Petterson tordnet mot kulturministeren i Aftenposten sist uke: «Kom ikke til oss og snakk om kameraderi og elitisme, for det har dere ingen som helst greie på, intet som helst grunnlag for, dere har ikke satt dere inn i de faktiske forholdene, og hvis dere har gjort det, og fortsatt sier det dere sier, da gjør dere det som i filosofien heter å handle i vond tro», skrev forfatteren.

Forfatter Per Petterson beskylder kulturministeren for å handle i uvitenhet eller «vond tro» i stipendsaken.  Foto: Solum, Stian Lysberg, NTB scanpix

 

Sett utenfra kan bråket om kunstnerstipend virke som mye styr for en liten endring. Dessuten er det tross alt rundt 300 millioner i offentlige midler som forvaltes i ordningene. Det låter fornuftig med armlengdes avstand og bedre kontroll med bukk og havresekk. På den andre siden er det vanskelig å skjønne hvorfor kulturministeren fronter en omlegging som hennes egen utredning fra i fjor egentlig viser at det ikke er grunnlag for.

Per Pettersons utfall mot kulturministeren rettet seg delvis mot hennes rådgivere. Det er et godt poeng, for det er vanskelig å se hvorfor kulturministeren velger å gjøre seg mer upopulær enn nødvendig. I stipendsaken er det Alfhild Skaardal som har lagt grunnlaget. Museumsdirektøren leder Utvalget for Statens kunstnerstipend som i fjor leverte en utredning for Kulturdepartementet.

Alfhild Skaardal leder Utvalget for Statens kunstnerstipend som har foreslått mer makt over kunstnerstipendene til seg selv.  Foto: Kulturrådet

 

Den 38 sider korte rapporten gir en grei oppsummering av organiseringen av offentlige kunstnerstipend i Norge. Tildeling av kunstnerstipend skal utelukkende skje etter vurdering av kunstnerisk aktivitet og kvalitet. Religiøs eller politisk oppfatning eller medlemskap i kunstnerorganisasjoner skal ikke hensyntas.

Det er det siste som er den egentlige katta i sekken i utredningen og endringene vedtatt sist uke. Siden kunstnerorganisasjonene oppnevner medlemmer til stipendutvalg, er Alfhild Skaardal og kulturministeren bekymret for uorganiserte kunstneres mulighet til å delta i komiteene som deler ut kunstnerstipend.

Departementets utredning viser imidlertid at uorganiserte kunstnere ikke kommer dårlig ut i tildeling av stipend. 32 prosent av tildelingene gikk til uorganiserte i 2014. Rapporten anslår at 25 prosent av kunstbefolkningen ikke er medlem i en organisasjon. Likevel får mange av dem stipend. Nå skal de også få mulighet til representasjon.

Hvordan ville norsk arbeidsliv ha reagert om regjeringen foreslo et eget utvalg som oppnevnte uorganiserte til sentrale forhandlinger? Det ville bli oppfattet som et brudd med «Den norske modellen» og forsøk på å svekke organisasjonene. I arbeidslivet nyter uorganiserte gjerne godt av fordeler organiserte har forhandlet fram. Slik er praksis på kunstfeltet også, ifølge rapporten.

Likevel foreslo Utvalget for Statens kunstnerstipend ved Alfhild Skaardal, til støtte fra Helleland, å svekke organisasjonenes makt. Nå skal kunstnerorganisasjonene ikke lenger oppnevne, men innstille til stipendkomite. Forskjellen blir neppe så dramatisk som organisasjonene frykter. Det er likevel grunn til merke seg hvem som får mer makt, på bekostning av organisasjonene. Fra nå av er det Utvalget for Statens kunstnerstipend som skal oppnevne komiteene. Utrederne var seg selv nærmest da de skulle sikre armlengdes avstand.

Les også kommentaren «Tok fra kultur, ga til idrett»

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå