Vi kommentatorer tillater oss ofte å harselere, ironisere, gjøre narr av fenomener vi anser som tåpelige. Men det er romjul. Trondheim og Trøndelag er fredelig. Derfor blir denne spalten snillere enn vanlig.

Den skal handle om et bessmorfang. Jeg vil bevare romjulsfreden og skrive om en av de fineste julesangene som er skrevet; Alf Prøysens «Romjulsdrøm».

For meg er ikke jula vellykket før jeg har minnet meg selv om denne enkle fortellingen på seks ganger fire linjer:

En skulle vøri fire år i romjul’n/og kjint ei jente som var nesten fem/og begge skulle kledd seg ut med masker/og kømmi julbokk tel et bessmorhem.

Sangen antyder at det finnes et ubehag i verden. Men tittelen på fortellingen gjør det tydelig at den er en drøm, og i denne drømmen er alt så fint at det ikke kan bli bedre:

Og klokka skulle vara midt på dagen/og vægen skulle vara lett å gå,/og æille bikkjer skulle vara inne/og æille biler skulle bære stå.

Når disse linjene gjør slikt inntrykk på meg, er det nok fordi de vekker en lengsel etter noe jeg ikke lenger har. Samtidig gir de håp. De forteller at verden kan være enkel. Vi trenger ikke så mye som vi tror for å bli fornøyd:

En skulle vøri fire år i romjul’n/da julelysa brente dagen lang/da væla var et hus med fire vegger/og saligheta var et bessmorfang.

De fleste av oss har hatt et bessmorfang. Når vi blir voksne, blir verden mer innfløkt, og vi vet ikke helt hva vi skal finne på for å bli tilfreds. Da er det fint å huske at for noen er et bessmorfang nok. En gang trengte ikke vi forvirrede voksne mer, vi heller.