Venstres store mulighet, kraftig ommøblering i Høyre, et styrket Frp og mer makt til Listhaug.

Når Venstre først hadde bestemt seg for å gå i regjering, var det en selvfølge at venstreleder Trine Skei Grande skulle bli statsråd. Hun har gode forutsetninger for å bli en dyktig og populær kulturminister. I motsetning til Helleland kan hun lykkes med å være folkelig, men samtidig snakke kulturens språk. Det er ingen enkel kombinasjon. Kulturlivet er ikke en lett målgruppe å tilfredsstille. Ektefølt interesse og innsikt i kultur er nesten en forutsetning. Samtidig er kultur et område hvor man kan få mye positiv profilering for knapper og glansbilder dersom man gjør jobben godt. Det er likevel litt overraskende at Skei Grande ikke ble kunnskapsminister. Venstre har siden landsmøtet vært opptatt av å bred ut profilen sin, og det har særlig vært et mål å gjenreise det gamle lærerpartiet.

Nå faller den oppgaven på Iselin Nybø. 36-åringen fra Rogaland var en av de unge som falt ut av Stortinget dette valget. Nybø er utdannet jurist, og har god kompetanse på skole og utdanning. Hun regnes som en som står partilederen nær. Hun får en krevende jobb med å profilere seg og partiet som forsknings- og høyere utdanningsminister. Det blir lett oppfattet som et "lillesøster-departement" til Kunnskapsdepartementet.

Ola Elvestuen som klima- og miljøminister var vanskelig å komme forbi. Han har høy troverdighet og mange års erfaring fra fagområdet. Men de som mente Vidar Helgesen var alt for vennlig innstilt til ulv, vil neppe bli særlig glad i Elvestuen.

Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på mitt nyhetbrev via denne lenken

Det overrasket (og skuffet) nok mange Sveinung Rotevatn ikke ble statsråd. Han ble dypt savnet da han falt ut av Stortinget, og får godord fra politiske motstandere av alle valører. Rotevatn har alle muligheter til å bli en enda viktigere profil for partiet. Han blir nå statssekretær i justisdepartementet, og det hadde vært fristende å være flue på veggen i de kommende samtalene mellom Rotevatn og hans nye sjef Sylvi Listhaug.

En annen vestlending som savnes i kabalen er nestleder Terje Breivik. Mange mener Venstre ville stått seg på å få en regjeringsskeptiker på innsida. Men Venstre fikk bare tre statsråder og utvelgelsen var knallhard. En viktig del av vurderinga er at Breivik trengs på Stortinget. Han er en samarbeidets mann som har tillit i andre partier, og vil være sentral for å lose regjeringas politikk gjennom i Stortinget. I dagens parlamentariske situasjon kan ikke den rollen vurderes høyt nok.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Nå virker Arbeiderpartiets problemer bunnløse

Noe stort sjokk var det ikke at Linda Hofstad Helleland fikk avløsning som kulturminister. Om det skyldes at hun var omstridt som kulturminister, at hun var påtenkt nye oppgaver i partiet eller at hun bare måtte vike plass for venstreleder Trine Skei Grande, er uvisst. Nå får hun jobben som barne- og likestillingsminister, et felt som slett ikke er henne fremmed. Mange forbinder fortsatt Helleland med hennes mange og tidvis kontroversielle utspill som kvinnepolitisk leder. Nå har hun beleilig nok snudd i spørsmålet om deling av fødselspermisjon. Trønderen regnes som en av de unge i Høyre som Erna Solberg har stor tillit til. Hun er også en politiker som nok er mer populær på den såkalte grasrota enn blant kommentatorer og kultureliten. Hun har ikke framstått som noen intellektuell stemme, og har heller aldri gjort noe forsøk på det. Til gjengjeld er hun positiv, arbeidsom og en energisk kraft som denne regjeringa har litt lite av.

Høyre gjør påfallende mye ommøblering, men får inn få nye fjes. Erna Solberg har åpenbart høy tillit til sitt solide team. Det har lenge vært Nikolai Astrups tur, men utviklingsminister var ikke det første vi ville gjettet at han ville bli. Å være mann fra Oslo er ingen stor fordel i Høyre, og dette er nok også en årsak til at Henrik Asheim ikke fikk plass denne gangen, selv om mange krysset fingrene for det. Byttet av Jan Tore Sanner fra kommunal til kunnskap er spennende. Det er forståelig at han er lei av kommunereformen, og det er vel ikke utenkelig at kommunene er litt lei av ham også. En ny statsråd kan gi ny kraft til kommunereformen 2.0. Det var mer overraskende at Monica Mæland får en ny mulighet til å skinne som kommunalminister, men hun kjenner kommunesektoren godt og kan være fast i klypa. Torbjørn Røe Isaksen får også en helt ny rolle som næringsminister. Hva som skjedde med EU-ministeren som var så viktig for regjeringa, vites ikke. Sannsynligvis fungerte det ikke godt nok i EU.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Fremskrittspartiet ser ut til å komme styrket ut av sine bytter. De mister sine to svakeste statsråder og får til gjengjeld nyskapingen «eldreminister». Etter John Alvheims tid har Frp slitt med å markere seg på eldreomsorg, som betyr mye for partiets velgere. Nå får de med sørlendingen Åse Michaelsen mulighet til å rendyrke satsingene og profilere seg skarpere. Samtidig er konstruksjonen med egen eldre- og folkehelseminister i Helsedepartementet noe underlig, og det er all grunn til å være spent på om dette endrer politikken i særlig grad.

Mange hadde ventet at Frps stjerneskudd Jon Georg Dale skulle få nye oppgaver. Det fikk han ikke i denne omgang, men det får til gjengjeld Sylvi Listhaug. Hun blir justisminister og får kanskje vist fram flere sider enn som innvandringsminister. Integreringsdelen blir flyttet til Jan Tore Sanners nye kunnskapsdepartement. Det gråter nok ingen over. Verken i Venstre, i Høyre eller Listhaug selv.