Vi nordmenn blir rikere for hvert år som går, og vi klager stadig mer. Tilfeldig? Neppe.
En gammel avistegning i VG dukket opp på netthinnen da jeg leste at nordmenn satte klagerekord i fjor. Forbrukertilsynet mottok over 13 000 skriftlige tips og klager, 500 flere enn året før.
Roar Hagens tegning viser en overvektig nordmann som ligger på en sofa med den digre magen i været. «Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli kraftig irritert,» sier han mens oljeplattformene jobber på høygir utenfor vinduet.
Da jeg leste om klagerekorden, tenkte jeg også på fortellingene vi har hørt om misfornøyde nordmenn på reise i utlandet. Hvis det er for varmt, vil de ha pengene tilbake. Hvis de opplever et uhell, er det Utenriksdepartementets skyld.
Vi lever i et sutreland der bitte små i-landsproblemer blir blåst fullstendig ut av proporsjon, tenkte jeg. Jeg så meg rundt, i håp om å finne noen å klage til. Men typisk nok var alle opptatt med sitt, så jeg leste videre om klagerekorden.
Det vi klager mest på, er bedrifter som ringer for å få oss til å betale for et eller annet. De som leverer strøm, er ekstra plagsomme, ifølge dem som klager. Når som helst kan de overrumple oss med gode tilbud som slett ikke er så gode som de påstår. Slikt har vi jo all grunn til å klage på.
Jeg tenkte på telefonhenvendelser jeg selv har fått og på filmen «Network», der hovedpersonen utbryter «I’m mad as hell, and I’m not going to take this anymore». Jeg fant ut at vi bør sette klagerekord hvert eneste år. Vi må klage mer.