Da vi gjorde Tonya til heks

Det er mye å le av i filmversjonen av Tonya Harding-skandalen. Mange av oss bør få latteren i halsen over hvordan norske medier omtalte Harding på 90-tallet.

Nesten venner: Tonya Harding som 22-åring og rivalen Nancy Kerrigan som gode kolleger under OL i 1992. Adresseavisen skrev den gang at Harding neppe var kandidat til «Svanesjøen» og priset formfullendte Kerrigan.  Foto: PHIL SANDLIN, Ap

Saken oppdateres.

Vi nordmenn liker å se tilbake på OL i Lillehammer som vår «finest hour» for å vri på Winston Churchill. Han er kino- og Oscar-aktuell, i likhet med Harding. Norsk sportsjournalistikk hadde ikke sin fineste stund på 90-tallet. Den utrolige historien som fortelles i «I, Tonya» gjør det betimelig å se på hvordan Harding ble skildret i samtiden. I det som i -94 var verdens største vinteridrett på tv: kunstløp for kvinner.

Omtrent samtidig med at Harding nærmet seg toppen i kunstløp, var jeg journalistvikar i kulturavdelingen i Adresseavisen. På slutten av 80-tallet ble jeg spurt av reportasjelederen på sporten om jeg kunne dra på Leangen og lage en sak om unge kunstløpere. - Egentlig er det mer kultur enn sport, hevdet han.

Kunstløp har lenge hatt lav status i mannstunge sportsredaksjoner. Dekningen av «duellen» mellom Tonya Harding og Nancy Kerrigan i 1994, var selvsagt preget av skandalen hvor Hardings ektemann etter hvert ble dømt for overfall på rival Kerrigan før OL, for å skade henne.

Sett med dagens øyne er det likevel knapt til å tro hva norske medier fikk seg til å skrive om Tonya Harding. Under OL i Albertville i 1992, lenge før skandalene, hadde Adresseavisen en større artikkel med tittelen «Svanens død». Med følgende beskrivelse av 22-åringen som da var en av to kvinnelige kunstløpere i verden som hadde gjort trippel axel:

«Harding er en atletisk jente med dynamisk driv over skøytinga(...), men vil stille langt bak i køen når kandidater til «Svanesjøen» skal plukkes ut.(...) De to andre jentene på det amerikanske laget er representanter for det klassiske kunstløp», het det før følgende hyllest av Nancy Kerrigan:

«Hun har den samme slags skjønnhet og eleganse som hollywoodstjernen Katharine Hepburn. Kerrigans flotte reisning og myke og avrundede bevegelser gjør henne til kunstløper av Guds nåde. Med sine rene og åpne sprang er hun en løper du kan la øyet hvile på uten bekymring for knall og fall. Som Yamaguchi mangler Kerrigan trippel axel, men hun vil som sin lagvenninne satse på at det formfullendte vil veie opp for manglende akrobatikk

Dekningen ble tilspisset mot OL på Lillehammer, etter overfallet på Kerrigan. «Mens Nancy stråler av sjarm, penger og hyppige besøk i skjønnhetssalongen, ser Tonya ut som om hun lar en venninne stusse «grorud-palmen» med ujevne mellomrom», het det hos NTB.

OL-heksa: Tonya Harding gråt etter å ha fått friløpet ødelagt av røket skolisse i Hamar i 1994. Norske mediers omtale av Harding på 90-tallet har tålt tidens tann dårlig, skriver vår kommentator.  Foto: Eeg, Jon, NTB scanpix

 

Mye av dekningen av Harding-saken i -94 ble gjort av NTB. Da en av Adresseavisens sportsjournalister skrev om første trening på norsk is for «Skjønnheten og Udyret» la han ikke skjul på at det var under press fra sjefen, at han heller skulle ha sett Dæhli gå på ski enn å dekke «århundrets såpeopera».

Aftenposten var ikke bedre og beskrev Kerrigan som «god» og Harding som «ond». «Fattigjenta Tonya er populær i hjembyen Portland, men har aldri hatt bred appell. Ingen ville sponse karrieren til en astmatisk, røkende ungpike som reparerer biler på fritiden, selger grønnsaker på si for å finansiere trening», het det.

I selve OL-konkurransen boltret journalistene seg: «Tonya Harding mestret ikke nervepresset. I drakt som en billig barjente gjennomførte hun sitt vanskelige, tekniske program med en stor og en mindre miss», skrev NTBs Helge Øgrim, senere redaktør av fagbladet Journalisten.

Bergens Tidende gjorde en egen vri. Siden Johann Olav Koss viste seg som isens konge, lette de etter en dronning for den norske helten. Nancy Kerrigan var favoritt siden hun var «den som rent utseendemessig har mest å fare med». Om Tonya Harding het det kort: «Hun blir for kantet».

Aftenpostens Arne Hole ventet også på dronning. «Kunstløp er skjønnhet – og det er nå engang slik at det feminine ofte er penere enn det maskuline. Og for Ola Nordmann – med vikingblod som bruser ved siden av potetgullbollen – kan det bli for feminint med mannfolk i blondeskjorter. Gutter som går på skøyter skal hete Koss eller Karlstad, eller i det minste ha en kølle i hånden. Kvinnenes kunstløp er et slags idrettens misseshow», skrev han.

Dagans Tonya: Harding stilte nylig opp da oscarnominerte «I, Tonya» fikk Golden Globe-pris.  Foto: Jordan Strauss, AP

 

Etter duellen mellom Harding og Kerrigan i OL, konkluderte NTB: «Skjønnheten slo knockout på udyret». I filmen skildres Harding som ei jente fra lavere samfunnslag som gikk fra ei voldelig mor til en voldelig ektemann. I filmversjonen ser Harding på publikum og sier at dommen mot henne etter skandalen føles som et nytt overgrep, med publikum som medskyldige. Vi i mediene har også en del å svare for.

Les også «Ordet nesten ingen våger å si uten forbehold»

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå