Det virker helt mot sin hensikt å dyrke Listhaug som et slags politisk monster istedenfor å diskutere politikken hennes.
Mange hadde nok drømt om at Sylvi Listhaug, Norges mest kontroversielle statsråd, forsvant ut med Venstres inntog i regjering. Slik gikk det så langt ifra. Til noens skrekk og andres glede kom hun styrket ut av regjeringsendringene. I tillegg til å beholde grepet om innvandring er hun nå også justisminister. Et viktig fagfelt hvor mulighetene for å profilere Frp-politikk er mange. I tillegg slapp hun integreringsbiten. Det virker både samarbeidspartiene og Listhaug selv godt fornøyd med. I dag framstår hun som et av Fremskrittspartiets aller sterkeste kort. En politiker få er likegyldig til. Elsket av sine meningsfeller, hatet av sine motstandere. En dyktigere politisk håndverker enn mange tror og/eller skulle ønske hun var.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det finnes ikke piller mot dårlig oppførsel
Vi begynner å bli godt vant med den såkalte Listhaug-effekten. Hver gang hun sier noe litt kontroversielt, som hun stadig vekk gjør, er mønsteret det samme. Det blir ramaskrik uten like. Ikke om temaet eller meningsinnholdet, men om de ordene hun bruker. Imamsleiking. Gullstol. Svenske tilstander. Hylekor. Monster. Eller som hennes samarbeidspartnere bruker å si: Jeg ville ikke valgt de ordene. Nå sist hørt fra venstreleder Trine Skei Grandes munn. Man lærer fort i regjering.
Av en stor gruppe blir Listhaug dyrket som en kald og kynisk person. Alt hun sier og gjør blir tolket inn i et ganske gjenkjennelig univers, som et slags politisk monster. Pipa låter omtrent slik: Hvordan kan den humanitære stormakten Norge være bekjent av å ha en sånn statsråd? Kjære Erna, vi må snakke om Sylvi. Slu, beregnende og kalkulert. Parallelt med denne demoniseringa øker Listhaugs fanklubb. Der høres det omtrent slik ut: Endelig en politiker som sier det som det er. Som sier det alle tenker. Stå på, Sylvi. Ikke bry deg om meningspolitiet.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Samling i bunn på Nordmøre
Det parodiske er at knapt noen bryr seg om å diskutere innholdet. Det er synd, for temaene hun tar opp hadde virkelig fortjent bedre.
Få reagerte da avgåtte justisminister Per Willy Amundsen omtalte pedofile overgripere som monstre, men det ble full fyr i teltet da Listhaug sa det samme. Selvsagt er det ikke konstruktivt å omtale mennesker som monstre. Den smått ikoniske debatten mellom Anine Kierulf og Sylvi Listhaug på Dagsnytt 18 er skoleeksempelet på hvordan det høres ut når fornuft møter følelser. Fra et faglig perspektiv var det 10–0 til Kierulf. Listhaug gjorde seg videre skyldig i en stygg hersketeknikk da hun antydet at folk som misliker monster-retorikken forsvarer de pedofile. Samtidig er jeg ikke i tvil om hvem som snakker til følelsene (og ikke Dagsnytt 18-lytterne). Hun ble blant annet hyllet av Anne B. Ragde for språkbruken. Det er befriende at hun bruker ord som folk forstår, sa den folkekjære forfatteren. Det er heller ikke rart at grove overgrep mot barn får fram et enormt sinne. Men hvor ble det av debatten om hvordan forhindre overgrep mot barn i alt myldret?
LES KOMMENTAREN: Trondheimspolitikerne viser destruktiv og dårlig ledelse
Et annet trist eksempel på at personen Listhaug kommer i veien for saken, er Rinkeby, årets mest omtalte valgkampstunt. At politikere gjør alt de kan for å få oppmerksomhet om sine hjertesaker, verken opprører eller overrasker. Det ble like fullt et voldsomt spetakkel om Listhaugs motiver, at hun fornærmet svenskene og om ord som svenske tilstander og «no-go zone». Læringsbiten av Listhaugs studietur falt på stengrunn, blant annet fordi det var så åpenlyst hva hun prøvde å gjøre. Alle andre av årets dager er det åpenbart at Rinkeby er noe vi både bør diskutere og lære av.
Hør Adresseavisens kommentatorer i podkasten OmAdressert
Etter en reportasjetur i januar i fjor beskrev TV2s Kadafi Zaman den svenske bydelen som prototypen på farlig segregering. 90 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Hver femte ungdom er uten jobb eller utdanning og mange er stuet inn i små utleieleiligheter. Svensk politi har definert mer enn 50 steder som «utsatte områder». Felles for dem er at det er bydeler preget av sosial uro og mye kriminalitet. En kartlegging Aftonbladet har gjort viser at gjengkrigen har ført til at 131 mennesker er skutt, over 520 er skadd og det har vært nesten 1500 skyteepisoder i Sveriges tre største byer de siste sju årene. Og det gjelder bare gjengkriger, ikke annen kriminalitet. Nylig meldte svenske medier at politikere har foreslått å sette inn militære styrker. En trenger ikke å være noen Sylvi Listhaug eller Donald Trump for å bli sterkt uroet over slike nyheter fra vårt nærmeste naboland.
Der svenske medier er beskyldt for å underkommunisere og tildekke disse problemene, er høyreorienterte nettsider, som document.no, ivrige etter å få fram nyheter om de «svenske tilstandene». Fortrinnsvis dårlige nyheter. Her tror jeg både medier og politikere hadde stått seg på en mer åpen og nøktern diskusjon om disse problemene. Det eneste som er sikkert er at når Listhaug inviterer til debatt, så får vi det ikke.
LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER
Alle Listhaugs utspill har en tendens til å drukne i et sammensurium av heiarop og demonisering. Listhaug kan da fortsette å smile (et smil som åpenbart provoserer mange) for taktikken fungerer dårlig. Den beste medisinen mot overdose av Listhaug er å diskutere saken, og ikke personen.
