Trond Giskes aller viktigste tale

Giske lyktes med å vise sine egne at han er en viktig politisk kraft i Arbeiderpartiet. Det gjenstår å overbevise resten av partiet.

Saken oppdateres.

Omgivelsene for Trond Giskes comeback kunne knapt vært bedre valgt, om ikke med tanke på arbeidsbetingelsene for en overfylt pressebenk. Orkdalsføret er noe av det nærmeste man kommer en ekte arbeiderpartibastion. Industrihistorien med gruvedrift og store konsern som Orkla og Elkem har gitt partiet og fagbevegelsen en særegen posisjon. Her har folk stemt «rett» i generasjoner. På forsamlingshuset sitter årtier med partimøter, sanitetsforeninger, basarer og bygdefester i veggene. Den som virkelig vil prøve å forstå grasrota i Ap, burde slå av en prat med medlemmene som bar inn kakefat og smørbrød som de med trøndersk gjestfrihet bød de mange langveisfarende på.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sylvi Listhaug - et politisk monster?

For fotfolket må lørdagens stiftelsesmøte i Orkland Arbeiderparti framstå som smått surrealistisk. Folk som knapt har snakket med en journalist, kanskje vekslet noen ord med bladfyken i lokalavisa, må ha sett på presseoppbudet på Folkets Hus i Råbygda som utenomjordisk. Nye Orkland kommune høres ut som det er hentet fra «Ringenes Herre», og det kunne vært fristende å skrive en sammenligning mellom kampen om ondskapens ring og Trond Giskes vei tilbake i politikken. Men kanskje ikke

Giske fikk også en mottakelse som sikkert vil provosere mange, men som sier mye om hans posisjon i Orkdalsregionen. Han ble møtt med stående applaus da han entret lokalet. Svært mange ganger ble han avbrutt av klappsalver underveis. Giske kom til sine egne. Er det mulig å forstå hva Giske betyr som politiker uavhengig av metoo og varslingssakene? Jeg tror man må det, skal man forstå Giskes posisjon her. Det betyr ikke at folk bagatelliserer eller avfeier uakseptabel oppførsel fra Giske.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det finnes ikke piller mot dårlig oppførsel

For å ta det mest overraskende først. Mange var spent på hvordan han ville omtale metoo og prosessen i partiet. De siste ukene har han vist gjennom bruk av advokater og brev at han er svært misfornøyd med behandlingen av varslingssakene. Det er menneskelig at han ønsker å nyansere bildet av seg selv, men konfrontasjonslinja er neppe den klokeste dersom han ønsker å lege sårene og gjenreise tilliten. Det har han åpenbart skjønt, for det var en ydmyk Giske som sto fram. Han beklaget igjen sin oppførsel og den sorg han har påført omgivelsene, hyllet varslernes mot og snakket om kraften i metoo-bevegelsen. Ikke med et ord prøvde han å tilbakevise varslerne. De ordene må ha kostet.

Da er det mindre overraskende at han holdt en svært sterk politisk tale. Vi vet at Giske kan være en særdeles god taler når han vil, og nå ville han. Dette er sannsynligvis den viktigste talen Giske noen gang har holdt. Og den best forberedte. Mye sto på spill. Han var personlig, viste fram sin egen sårbarhet, snakket om familien sin og om foreldrene som fulgte ham på hans første dag tilbake i norsk politikk. Talen var likevel først og fremst ideologisk. Han dro opp stolpene av viktige saker for partiet. Skolens evne til å løfte de svakeste. Nei til salg av Norge. En hyllest til fagbevegelsen. Aldri svikte velferdsstaten. Distriktspolitikken og bygdenes betydning. En streng og rettferdig innvandringspolitikk. Også Giske hadde glemt human.

Det skarpeste var likevel når han snakket om Arbeiderpartiet som et folkelig og raust parti som folk skal kjenne seg igjen i. Et parti som er på sitt beste når vanlige medlemmer bestemmer. Et parti som ikke er opptatt av fine ord, men av folk. Når folk i valgkampen sier at de ikke kjenner igjen partiet sitt, så er det ikke folk det er noe galt med. Det er Arbeiderpartiet. Ap har blødd i sine røde bastioner Hedmark, Oppland, Trøndelag og Nord-Norge. Han dro fram Brattelis berømte setning: «Vi forsto tiden vi levde i, og ga svarene folk trodde på.»

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det er flere enn Trond Giske som bør sitte med en dårlig følelse nå

Det var vanskelig å ikke tolke dette som et aldri så lite stikk til sittende partiledelse, som mange her i Trøndelag mener ikke fullt ut evner dette. Det forklarer også noe av «sorgen» over å miste Giske i partiledelsen. Få er bedre enn ham i stand til å forstå Aps grasrot og formulere en politikk folk tror på, selv om også Giske skal ha sin del av skylda for det elendige valgresultatet. I sin tale advarte han om at det slett ikke er en selvfølge at Ap kom tilbake til makt, men han viste også en slags vei ut av uføret. Det var sannsynligvis også Giskes store mål: Vise at han er en sentral politisk kraft for å gjenreise partiet. En politiker som partiet ikke har råd til å miste. Om ikke partiledelsen ser dette, så mener i alle fall store deler av grasrota det.

Hør Adresseavisens kommentatorer i podkasten OmAdressert

Den sterkeste delen av talen handlet verken om metoo eller politikk. Avslutningsvis fortalte Giske hvordan han og partikollega Tore O. Sandvik la valgkampens fem siste roser på graven til de fem sørtrønderske ungdommene som aldri kom hjem fra Utøya. En av disse var 17 år gamle Sondre Kjøren fra Orkdal. De hjertene i salen som han ikke allerede hadde truffet, traff han da.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Trond Giske kunne ikke fått en bedre mottagelse enn fra sine egne på Folkets Hus i Orkdal. Å komme tilbake til Stortinget, Støre, norsk politikk og en medievirkelighet som han selv ikke kan regissere like godt, vil bli langt tøffere.

På forsiden nå