Kulturens berettigede angst for fylkeskommunen

Forslaget om å gi fylkeskommunene større ansvar for norsk kulturpolitikk er dårlig fundert, med et kultursyn så provinsielt at det nesten ikke er til å tro.

Saken oppdateres.

Et ekspertutvalg har vurdert nye oppgaver for fylkeskommunene for Kommunal- og moderniseringsdepartementet. 1. februar presenterte de sin rapport «Regionreformen». Rapporten skapte noe diskusjon da den kom, mest på andre områder enn kulturfeltet, som bare utgjør 20 av 190 sider i rapporten.

Etter at flere i norsk kulturliv og bergensere har oppdaget hva som står i rapporten, har det blåst opp til storm mot noen av forslagene. Særlig i Bergen, hvor det foreslås at både Den Nationale Scene og Musikkselskapet Harmonien skal miste nasjonal status og få økonomiske rammer for drift fra fylkeskommune i stedet for stat.

Det er lett å forstå at bergensere protesterer, selv om de også i denne saken er noe for seg selv. Sett fra alle andre steder enn Bergen er det vanskelig å skjønne hvorfor teatret og symfoniorkesteret i Bergen skal ha høyere nasjonal status enn for eksempel teatret og orkesteret i Trondheim. Det store problemet med forslaget er ikke at to institusjoner i Bergen mister nasjonal status, men at de sammen med sentrale kulturinstitusjoner over hele landet foreslås frikoblet fra en nasjonal kulturpolitikk.

Det mest dramatiske ved utvalgets forslag er at deler av nasjonal kulturpolitikk foreslås erstattet med regionale varianter, hvor «kultur bør sees i sammenheng med øvrige fylkeskommunale oppgaver». Utvalget er åpenbart mindre opptatt av kulturens egenverdi enn hva kultur kan gjør for andre. I dette tilfellet fylkeskommunen.

Trøndelag Teater, Trondheim Symfoniorkester og Turnéteatret i Trøndelag får i dag tilskudd både fra stat og fylkeskommune med 70 prosent fra stat og 30 prosent fra fylkeskommune. Ved å overføre alt til fylkeskommunen, er det fare for at mange av de viktigste kulturinstitusjonene utenfor Oslo løsrives fra nasjonal kulturpolitikk og blir mer utsatt for regionale politiske og økonomiske prioriteringer og føringer. Noe av det samme gjelder på museumsfeltet.

Faglig råd: Leder av Norsk kulturråd, Tone Hansen, er med god grunn skeptisk til forslaget om å svekke kulturrådet til fordel for fylkeskommunen, skriver vår kommentator.  Foto: Ruud, Vidar, NTB scanpix

 

Foruten sentrale kulturinstitusjoner utenfor Oslo, er det særlig Kulturrådet som settes i spill gjennom forslagene. For fylkespolitikere er det nok fristende med tilgang til kulturmidler de ikke har kontroll over i dag, men det er god grunn til stor skepsis mot at deler av pengesekken, det faglige skjønnet og det nasjonale og regionale perspektivet Kulturrådet forvalter, overtas av fylkeskommunen.

Ikke alle forslagene om overføring av oppgaver på kulturfeltet er like dårlige. Oppgavefordeling, struktur og effektiv forvaltning bør diskuteres også på kulturfeltet. Den neste gode muligheten til det, er den nye Kulturmeldingen. Den bør bli et langt viktigere redskap for kulturminister Trine Skei Grande, enn den kulturelt sett svake ekspertrapporten.

Viktigere melding: Kulturminister Trine Skei Grande bør vente på den nye Kulturmeldingen heller enn å lytte på ekspertutvalgets forsklag til kulturell regionreform, skriver vår kommentator.  Foto: Roald, Berit, NTB scanpix

 

Kulturkapittelet i «Regionreformen» preges av et kultursyn som i beste fall virker gammeldags. Det nedvurderer profesjonell kulturvirksomhet utenfor Oslo. Et argument for å overdra tilskuddsmidler til fylkeskommunen, er ifølge rapporten at mottagerne «ivaretar ikke primært et nasjonalt oppdrag», og at tilskuddene «går til lokale og regionale tiltak som ikke krever et landsdekkende perspektiv for prioritering og tilrettelegging». Nei, hvorfor skal Trøndelag Teater eller Rogaland Teater kjempe om Hedda-priser når de kan bygge opp om fylkeskommunale oppgaver?

Utvalget som har levert rapporten har mye kompetanse, men det er vanskelig å få øye på den kulturelle. Utvalgsleder Terje P. Haugen er professor i helseledelse og helseøkonomi. Jon P. Knudsen er doktor i samfunnsgeografi, Anne Lise Fimreite er professor i sammenlignende politikk, Gro Sandkjær Hansen er professor ved Institutt for by- og regionplanlegging, Christine Hjortland er pensjonert avdelingsdirektør i Kommunaldepartementet, Tore Eriksen er fylkesrådmann i Sogn og Fjordane, mens Svein Ludvigsen er pensjonist og tidligere fylkesmann i Troms.

Jeg har vanskelig for å se at dette utvalget kan eller bør få legge sentrale premisser for norsk kulturpolitikk og den eventuelt største omleggingen av den på generasjoner. Det er mange dyktige mennesker i kulturavdelingene i fylkeskommunene. Både de og vi som er mer enn litt opptatt av kultur, har best av at disse spørsmålene får en grundigere behandling i Kulturmeldingen. Nå trengs den mer enn noen gang. Før fylkeskommunen kommer og tar kulturen.

Les også kommentaren «Ellinga, meldinga kulturpolitikken»

På forsiden nå