«Nå er det slutt. Jeg kjøper ikke mat i midtnorske alpinbakker,» skrev jeg for et år siden. Siden den gangen har jeg holdt løftet.
Jeg har riktignok hatt en sprekk eller to på grunn av lavt blodsukker og sultne barn. Men stort sett har jeg unngått å skli rundt i ketsjupen som flyter utover gulvene i skikafeene der de selger lunkne pølser til blodpris. Å gli på ketsjup er verre ennå gli på bananskall og minst like komisk.
Selskapet som drev restaurantene i Oppdal skisenter gikk konkurs for få uker siden, uten at jeg tror min manglende betalingsvilje er årsaken til det. Nå, midt i vinterferien, har vi fått vite hvem som skal overta drifta, og kanskje må jeg en gang i framtida revurdere løftet jeg avla i fjor.
«Lover lokalt matløft i skiheisen,» sto det på første side i Oppdals-avisa Opp. Kokkene Hilmar og Rune Nilsen, far og sønn, har skrevet en tiårskontrakt om at de skal sørge for matstellet på tre sentrale kafeer i alpinanlegget. Ifølge avisa har de ambisjoner om å bli best. Har de tenkt å konkurrere med Buustamons Fjällgård og Hummelstugan i Åre? Såpass til målsetning bør de jo ha i ei tid da mange jobber for å gjøre Trøndelag til en matregion i verdensklasse. Ski, fjell og god mat er en perfekt kombinasjon.
Som alle andre kaféfolk bruker far og sønn Nilsen uttrykket «konsept» og utløser dermed ubehag hos alle som er allergiske mot jåleord med uklart innhold. De vil fra høsten av lage en amerikansk diner, et italiensk pizzasted og en kafé med «street food».
Verre enn det har vært, kan det vanskelig bli. Jeg tåler til og med et «konsept» med «street food» i bakken, så lenge jeg slipper å skli i ketsjup.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Trøndelag som Nordens Piemonte? Ikke sjanse i havet, mener vår kommentator