Storeslem for Iram Haq

Kanonprisen ble Iram Haqs store kveld, i en utdeling hvor de to beste filmene fikk nesten alle prisene.

Kveldens kvinne: Iram Haq ble den største vinneren under Kanonprisen torsdag kveld, med prisdryss over henne og filmen «Hva vil folk si».  Foto: VEGARD EGGEN

Saken oppdateres.

Det er et kvalitetstegn og ikke et problem for Kanonprisen at de to beste norske filmene på kino i 2017 fikk fire priser hver, slik at det bare ble tre andre filmer som gikk hjem med pris. Stemt fram av fagfolk i filmbransjen. Det kan diskuteres om hvilken film som egentlig er best av Joachim Triers «Thelma» og Iram Haqs «Hva vil folk si», men det er lite å si på at de to forsynte seg grovt av prisbunken.

Selv om norsk film trakk noe færre mennesker på kino i 2017 enn året før, var kvaliteten på de beste filmene høyere og det var flere av dem. Foruten pris for beste produksjon, beste manus og beste regi, fikk Iram Haqs «Hva vil folk si» svært fortjent pris for beste birolle til Adil Hussain.

I tillegg fikk Haq også Edith Carlmar-prisen og det på selveste 8.mars. Prisen skal hedre en banebrytende kvinnelig filmarbeider. Sjelden har en norsk film truffet tidsånd og aktuelle problemstillinger så godt som «Hva vil folk si». Filmen har også truffet et stort publikum med nesten 120 0000 besøkende på kino.

Joachim Triers «Thelma» fikk prisene for beste musikk, klipp, samt for mannlige og kvinnelige hovedrolle til Henrik Rafaelson og Eili Harboe. Det hadde ikke vært noe å si på om han hadde fått regiprisen også. Siden han har tre av dem fra før, betød nok den prisen enda mer for Iram Haq. Særlig i konkurranse med nettopp Trier.

Fjorårets største norske film, «Den 12.mann» fikk bare jurypris for lyddesign, men den fikk også Filmwebs publikumspris. Den mest utradisjonelle i lansering, Karpe Diem-filmen «Adjø Montebello», fikk pris for produksjonsdesign. Fotoprisen gikk til Øystein Mamen. Han fikk prisen for Kim Hiorthøys «The Rules For Everything», men kunne like gjerne fått den for Margreth Olins «Barndom».

En svakhet ved Kanonprisen er at det ikke er egen klasse for dokumentarfilm. Særlig siden norsk dokumentar er i en glansperiode. Selv om, eller kanskje fordi flere gode filmer fra 2017 ikke fikk pris, taler årets prisfordeling til fordel for Kanonprisen som en bransjepris med voksende autoritet.

Det hadde ikke vært noe å si på at filmer som for eksempel «Fluefangeren», «Hoggeren», «Natta P appa Henta Oss»eller «Skyggenes Dal» også hadde fått pris. At så gode eller lovende filmer ikke nådde helt opp viser at Kanonprisen ikke handler om å holde ut, fordi alle får, men rett og slett er filmfolks vurderinger av noe så vanskelig og undervurdert som kvalitet.

På forsiden nå