Hjelp! Det er trøndersk på tv

Det blir som regel oppstyr når folk utenfra prøver seg på trøndersk på tv. Det e' itj så lætt, sjø. Men det e' no arti' å hør' det læll.

Saken oppdateres.

Det har vært ei spesiell uke for trøndersk talemål på tv. Søndag var Ane Dahl Torp full av «æ» og «itj» som kvinnelig trøndersk fotballtrener for et herrelag i Eliteserien i sesongens store NRK-serie «Heimebane». Mandag parodierte Ylvis-brødrene Petter Northug i «Stories From Norway». De lesset på med æ-er, så skistjerna brølte «Æ hete Pætter Northug!».

Det er noe spesielt med nordmenn og dialekter i drama og film. Derfor er det ytterst sjelden skuespillere som ikke er trøndere prøver seg på trøndersk, slik Ane Dahl Torp fra Bærum gjør i «Heimebane». I min overveiende positive anmeldelse av serien skrev jeg at Dahl Torp ut fra forutsetningene gjør en imponerende jobb. Dialektbruken hennes kommer til å bli en snakkis, særlig i Trøndelag, spådde jeg. Det har slått til.

 

Det dannet seg raskt to klare fronter på sosiale medier. Mange, gjerne fra andre steder enn Trøndelag, var imponert over Ane Dahl Torps trønderdialekt. En god del, gjerne fra Trøndelag, syntes trønderdialekten ble forstyrrende.

«Hvorfor ødelegge med svak trønderdialekt? Ekstremt forstyrrende å høre på, og gjør karakteren vanskelig å kjøpe», skrev sportsreporter Gunnhild Toldnes på Twitter, og fikk følge av ganske mange. En annen trønder, Erlend Loe, karakteriserte serien som «velspilt» og «veldig bra greier».

Språkresponsen i og utenfor Trøndelag på «Heimebane» er typisk norsk og illustrerer nordmenns øre for dialektbruk: Vi er veldig god på én dialekt: vår egen. Samtidig er vi langt mindre fininnstilt og kritisk til andres.

Sunnmørspostens anmelder av «Heimebane» var for eksempel positiv til trønderdialekten til Dahl Torp, men hadde en annen høne å plukke. «Då skurrar det dessverre meir med den lokale verftseigaren Bjørn, i Bjarte Hjelmeland sin skikkelse. Sunnmørsdialekta er ikkje overbevisande», skrev hun.

Det er fort gjort å tro at hakking på dialekt i film og tv-serier er et særnorsk fenomen. Det er det ikke. Det er enda mer utbredt i det engelske språkområdet hvor skuespillere fra England, Irland, USA, Australia ofte spiller personer med helt andre regionale eller sosiale talemål enn sitt eget.

Petter med Æ: I Ylvis-brødrenes utgave av Petter Northug i «Stories From Norway» uttaler han Petter som «Pætter». 

 

Jennifer Lawrence har fått mye verbal juling for aksenten i kinoaktuelle «Red Sparrow» som russisk ballerina og spion. I England vekker Anne Hathaways forsøk på Yorkshire-dialekt i «One Day» (2011) fortsatt gru og latter. På motsatt side av dammen ler mange i USA av Jamie Dornan fra Belfast i rollen som den amerikanske mangemillionæren Christian Grey i «50 Shades»-filmene.

Det er også eksempler på at skuespillere kan tilføre roller mye ved å bruke talemål langt fra sitt eget. Britiske Daniel Day-Lewis fikk Oscar for sin tolkning av den amerikanske presidenten i «Lincoln». Mest genialt ved tolkningen er hvordan han snakker. Det skapte debatt i USA, men flere historikere konkluderte med at briten snakket mer som Lincoln enn de fleste amerikanske tolkninger.

I Norge la Rolv Wesenlund lista mot det komiske i spill på trøndersk. Som Bør Børson jr. ble Wesenlund-trøndersk en komisk og god effekt. Han dro den videre i slageren «Kjøttkapolkan». Fjernsynsteatrets Olav Duun-serie «Medmenneske» i 1981 viste at tvilsomt trøndersk også kan uttrykke tunge og vonde følelser.

Skrekkeksemplet på drama-trøndersk, er Marika Lagercrantz i Hamsun-filmen «Landstrykere» i 1990. Hennes forsøk på fosendialekt er den snåleste miksen av æ-er og å-er jeg har hørt. Ane Dahl Torps variant er på et helt annet nivå. Etter som serien ruller blir språket mer en del av karakteren.

TV-trønder: Rolv Wesenlund som Bør Børson under innspillingen av filmen «Bør Børson II» i 1976. Wesenlunds viste at selv folk som ikke er fra landsdelen kan være morsomme på trøndersk. 

 

Da Anne B. Ragdes «Berlinerpoplene» ble tv-serie i 2007, var innspillingen lagt til Byneset, uten trøndere i sentrale roller, uten trøndersk språkbruk. Det skapte debatt. Regissør Anders T. Andersen sa at det hadde blitt «helt galt å la skuespillerne knote på trøndersk». Det ser ut til å eksistere en norsk redsel, muligens klok av skade, for å bruke dialekt til å fargelegge drama.

Det skyldes nok delvis en teori om at hvis spillet og typene er bra nok, blir språket mindre viktig. Samt at norsk film- og tv-drama fortsatt er svært Oslo-dominert, foran og bak kamera. Derfor er det noe friskt over at «Heimebane» utspiller seg rundt Ulsteinvik og bruker dialekter i typetegning. Fri og bevare oss for tids da nesten alle norske filmer og tv-serier låt som varianter av Fjernsynsteatret.

Det er åpenbart lettere å lykkes på eget talemål enn andres. Dialekt bør uansett gjøres mer til fordel enn ulempe i norsk drama. Det gjelder også trøndersk, selv om det innebærer en risiko. For som det heter i Otto Nielsens framføring av Birger Jørstads «Hainnhoinn i bainn» som avslutter filmen «Trondheimsreisen» som er full av god trøndersk: «Sku ei hunden på dens hår, det kan hende at det går som når du skuer trønderen på dialekten».

Les også kommentaren «Hvor realistisk må det være?»

På forsiden nå