Selv om opposisjonen har Listhaug aldri så mye i vrangstrupen, er regjeringskrise det siste de ønsker seg nå.
Timingen på justisminister Sylvi Listhaugs ufine facebookstatus var uheldig av mange årsaker. Selv om de fleste partier med glede skulle sett henne fjernet som minister, kan hun berges av omstendighetene. Mandag har Kristelig Folkeparti innkalt landsstyremøtet for å ta stilling til det store spørsmålet: Tillit eller ikke tillit? Nok en gang sitter KrF med nøkkelen til regjeringas framtid, men makta kommer med en bismak. Partiet har problemer nok i eget hus.
Listhaug ødelegger både for regjeringa og seg selv
KrF har innsett at de må ta et veivalg. En traurig valgkamp og stadig krympende oppslutning tvinger partiet til å bestemme seg for hvilken side av norsk politikk de tilhører. Selv partileder Knut Arild Hareide innrømmet at partiet ikke kan fortsette som før. Drømmen om sentrum virker å være død, nå også i KrF. Det er ingen hemmelighet at partiet slites i flere retninger. En del av partiet med tyngdepunkt rundt partisekretær Hilde Frafjord Johnson, ofte omtalt som «Vårt Land-fløyen», ønsker å plassere KrF tydeligere på rødgrønn side. Men det som er igjen av grunnfjellet i partiet, på Vestlandet og Sørlandet, er klart borgerlig orientert. Det rystet mange at KrFs varaordfører i Bergen, Marita Moltu, nylig meldte seg ut av partiet. Hun er misfornøyd med at partiet ikke gikk inn i Solbergs regjering.
KrF har mye makt, og hva de bestemmer seg for å gjøre, får store konsekvenser. Bare spør avgåtte stortingspresident Olemic Thommessen. Derfor henger en beslutning om mistillit mye høyere for dem enn for den øvrige opposisjonen. Det betyr ikke at de ikke er like lei av Listhaug som resten. Få er mer opprørt over justisministeren enn Knut Arild «imam-sleiker» Hareide. Nå har partiet innledet arbeidet med å finne sin identitet. Å felle regjeringa nå, passer særdeles dårlig inn i tidsplanen. Men deres store skrekk er å framstå som garantisten for Listhaug i regjering.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sylvi Listhaug - Et politisk monster?
Arbeiderpartiet støtter mistillitsforslaget mot Listhaug, men det gjør de neppe fordi de ønsker å overta makta nå. Listhaugs trassige oppførsel på Stortingets talerstol provoserte Jonas Gahr Støre så sterkt at han tok det valget. Partiet har neppe noe å tape på det. Terrorist-anklagene fra Listhaug opprører et parti med dype sår. Det er også bra indremedisin at Støre er så sterk og tydelig i denne saken. Arbeiderpartiet har ennå ikke kommet seg etter kriseåret med valgnederlag, identitetskrise og metoo. Ap vil nok gjerne ha regjeringsmakt igjen, men de bør helst få kontroll på seg selv før de kan styre landet i et krevende politisk landskap.
Det opposisjonen egentlig ønsker er at Listhaug ofres uten at det blir regjeringskrise. Så enkelt er det neppe. Listhaug er en stemmesanker og har nærmest fått en symbolsk status hos Frps grasrot. Dersom hun må gå mot sin vilje, vil det sannsynligvis bli store interne problemer. Derfor har statsminister Erna Solberg ingen enkel oppgave nå. Hun har to halmstrå: At Listhaug selv trekker seg for å få en friere rolle på Stortinget, eller at KrF aksepterer unnskyldningen og nøyer seg med å fremme hard kritikk.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Kristelig Forvirringsparti
Å fremme mistillit er uansett et virkemiddel som ikke bør brukes for ofte. Det blir litt som å rope ulv, ulv i tide og utide. Alle maktpartier vet at neste gang kan det være deres statsråd som er i hardt vær. En annen grunn til å unngå mistillit, er sakens uvanlige karakter. Som regel får en statsråd mistillit mot seg på grunn av noe man har gjort, eller like ofte ikke gjort. Mistillit basert på noe som er skrevet på Facebook, er upløyd mark.
Det er kanskje ikke så dumt å tenke seg om én ekstra gang om hvordan dette best skal håndteres.