Norge har verdens lengste påskeferie. Kan vi fortsette med det når vi blir mindre produktive enn før?
De verste latsabbene dro til fjells allerede i lunsjen sist fredag. Nå skal de sitte ved peisen i de dyre hyttene sine og drikke vin til andre påskedag. Det blir ti døgn i strekk, det. Vi er så rike her i landet at vi tror vi har råd til det.
Siden vi velter oss i velstand, tok vi det heller ikke så tungt da vi for to år siden fikk beskjed om at vi står ved et vendepunkt. Norsk næringsliv må legges om. Vi får store utgifter i årene som kommer, og vi er ikke like produktive som før. For å si det mer presist: Produktivitetsveksten har falt. Det betyr at vi fortsatt blir mer og mer produktive for hvert år, men at pilene ikke peker like mye oppover som de gjorde tidligere.
Det var produktivitetskommisjonen som la fram disse dystre opplysningene for to år siden. Det ødela ikke nattesøvnen vår. Regjeringas perspektivmelding, som kom i fjor, fortalte noe av det samme. Som en av toppsjefene i NHO skrev i en kronikk: Hvis Norge er en båt, må flere være med på å ro. Likevel: Få av oss vil bruke høytiden til å bekymre seg over slikt.
Et par ekstra fridager er heller ikke det største problemet vi har å stri med her i landet. Og da jeg tidligere i denne teksten stemplet folk som tar tidlig påskeferie som latsabber, var det selvfølgelig en spissformulering. De fleste som har fri disse dagene, er arbeidsomme folk ellers i året og fortjener ferie. De fleste nordmenn drar heller ikke til fjells, de har en nøktern ferie hjemme eller besøker slekt-ninger. Det er bare vi i mediene som gir inntrykk av at alle sitter på en fjelltopp og spiser appelsin.
Når vi går dypere inn i materien, viser det seg dessuten at selv om Norge sammen med Danmark og Island har verdens lengste påskeferie, er det en myte at vi har mer ferie enn andre i løpet av et år. Mange andre europeere ligger foran oss på den lista, både tyskere, østerrikere, svensker og dansker.
Vi skal heller ikke ta det så tungt at mange utlendinger sier de blir sjokkert over den lave arbeidsmoralen i Norge. Kanskje er vi færre timer på jobben enn mange andre, men vi skaper store verdier mens vi er der.
Når produktiviteten i Norge har vært høy i mange år, har det dessuten sammenheng med at norske kvinner jobber mer enn kvinner i nesten alle andre land. De ligger på verdenstoppen i yrkesdeltakelse. Hvis norske kvinner hadde jobbet like lite som gjennomsnittet i OECD-landene, hadde verdier tilsvarende hele den norske oljeformuen gått tapt. Likestilling lønner seg. Likestillingen er en av årsakene til at vi nå kan slenge beina på hyttebordet med god samvittighet.
Men selv om påskesola skulle skinne fra skyfri himmel de neste dagene, er det skyer i horisonten. Både økonomer, politikere, arbeidsgivere og arbeidstakere er enige om at Norge kan ikke fortsette som før.
Spørsmålet er ikke bare det samme gamle, om hva vi skal leve av etter oljen. To andre spørsmål er like viktige: Hvordan skal vi får flere med i arbeidslivet? Hvilken utdannelse skal framtidas arbeidstakere satse på?
Mange nordmenn jobber ikke. Rundt 200000 personer i alderen 25 til 54 år, den mest produktive perioden i livet, står av ulike årsaker utenfor arbeidslivet. Grove anslag sier at 25 prosent av oss ikke er i jobb. Situasjonen er omtrent den samme i andre nordeuropeiske land, og vi ligger bedre an enn USA, der over 30 prosent av befolkningen står på siden av arbeidslivet. Likevel er det et problem, både for dem selv og for oss andre, at så mange ikke jobber.
Et annet problem er at vi ikke vet hvordan arbeidslivet blir de neste tiårene. Nye jobber vil oppstå når roboter og digitalisering gjør at mange av dagens arbeidsplasser forsvinner, men vi vet ikke hvilke. Det eneste vi vet, er at framtidas arbeidstakere trenger kunnskaper og kompetanse. Realfag, sier mange. Men vi trenger mer konkrete svar enn som så.
Først når vi finner svarene på slike spørsmål, kan vi virkelig slappe av.