Hyttene i påskefjellet sier mye om landet vi bor i. Tidligere tiders beskjedenhet er feid til side av velstand og overmot.
Det er vanskelig å få øye på det når vi ferdes i overdådige hyttefelt i påskefjellet, men de som følger med på slike trender, påstår at noe er i ferd med å skje med norske hytter.
– Glem den bonderomantiske stilen. Nå skal det være enkelt, moderne og stilrent, skriver de. Glem de smårutete vinduene. Dagens hytter skal være åpne, lyse og ha store vindusflater, slik at du føler at du er ute i naturen når du sitter ved frokostbordet.
De som følger med på trendene, har en enda viktigere nyhet å by på. De mener en ny nøkternhet er på vei. Hyttene skal ikke lenger være på størrelse med en gjennomsnittlig enebolig. Etter at hyttene både ved sjøen og på fjellet i alle år er blitt større og større, er de i ferd med å bli mindre.
Hvis de har rett, kan vi beskrive utviklingen i norsk hyttebygging etter andre verdenskrig på denne måten: Den har gått fra nøysomhet til overmot. Kanskje beveger den seg nå i retning en ny og bedre balanse.
- Oppdal takler 2000 hytter til
I flere tiår var det beskjedenheten som gjaldt. Hytta skulle være et krypinn og gjerne litt primitiv. Utedo og vann i brønnen var sjarmerende. Du kunne ikke ha innlagt dusj med varmt vann hvis du skulle leve i pakt med naturen.
Og aller viktigst: Du bygde den hytta du hadde råd til. Da måtte det bli enkelt, for nordmenn flest hadde ikke god råd. Det fikk vi først mange år etter at vi fant et drivverdig oljefelt lille julaften 1969.
Før oljerikdommen kom og tok oss, så vi på oss selv som et smålåtent folk som har kjempet med gjenstridige naturkrefter og bygget et nøkternt land. Vi har jobbet og slitt og har det vi trenger, men vi overdriver ikke.
En gang i tiden ble dette selvbildet bekreftet når vi fartet rundt i norske hytteområder. Til langt ut på 80-tallet var vi omgitt av ombygde setre, plankebuer og beskjedne byggverk på 20, 30 eller kanskje 40 kvadratmeter.
Kapittel to i norsk hyttehistorie skjøt fart på 1990-tallet. Hyttene ble større og større, de ble flere og flere og flottere og flottere. Trendekspertene kan ha rett i at vi er på vei mot en ny beskjedenhet, men det vil nok ta tid før den blir synlig. Inntrykket vi får når vi ferdes i norske hyttefelt nå i påska, er at vi bor i et styrtrikt eventyrland. Vi finner Soria Moria-slott overalt.
Hyttene som er bygd de siste tiårene, er ofte store tømmerkonstruksjoner med oppstuggu. De har gjerne flere boder og anneks. Mange unner seg en dobbeltgarasje. Varmekabler i innkjørselen er heller ikke dumt.
Det er fortsatt et stykke igjen før hyttene nærmer seg størrelsen på Røkke-palasset i Oppdal, men de strekker seg i den retningen. Kjell Inge Røkke bygde den sagnomsuste hytta si på slutten av 90-tallet. I god Soria Moria-tradisjon har den spir på alle sine utallige møner.
Det var på 90-tallet det tok av. Etter at vi hadde pengetrøbbel i noen år på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet, pekte alle kurver rett til værs. Vi arrangerte OL på Lillehammer, og det var typisk norsk å være god. Vi var så gode at vi konsentrerte oss mer om landets fortid enn om veien videre. Vi dyrket vikingene, gikk i vadmelsbukser i Storgata på Lillehammer og bygget hytter inspirert av 1800-tallets bondekultur. Forskjellen var bare at hyttene var mange ganger så store og uendelig mye mer luksuriøse enn det 1800-tallets bønder bygde.
Vi sa nei til EU, for vi klarte oss godt alene. Vi var i ferd med å bli et av verdens rikeste land. Klart vi kunne unne oss digre hytter på fjellet og ved sjøen.
Når jeg ferdes i norske hyttefelt i dag, tenker jeg ofte på ei hytte i Bymarka jeg besøkte for 25 år siden. Den er lita og beskjeden og ble snekret sammen av emballasjekasser under andre verdens-krig.
–Hadd æ itj hatt høtta den gangen æ strevd med ein personlig konkurs, hadd æ hengt mæ i nærmeste tell, sa han som kjøpte hytta i 1966. Året etter giftet han seg, og både han og kona bodde på hytta året rundt til utpå 1970-tallet. De fikk tre barn mens de bodde der. Barnas mor vasket tøybleier på det knøttlille kjøkkenet mens ektemannen løp 14 kilometer gjennom Bymarka og skremte opp orrfugl på vei til jobben i sentrum.
Det var tider, det. Jeg skal ikke romanti-sere det primitive hyttelivet for mye, men ekteparet som trivdes så godt i den enkle bua i marka, gjorde inntrykk.
–Det er ingen vits i å ha ei hytte som er så flott som en ekstra enebolig. Hvis man har de samme bekvemmelighetene på hytta som der man bor, kan man like gjerne holde seg hjemme. Hytta skal være annerledes, sa de to.
I dag virker det som om de fleste hytte-eiere har snudd denne holdningen på hodet: Hvis man ikke har de samme bekvemmelighetene på hytta som der man bor, kan man ikke dra dit.
Det fantes rundt 340000 hytter i Norge da jeg møtte de to, i 1993. I dag er 100000 flere hytter strødd omkring i landet. Dessuten brukes over 30000 helårsboliger og våningshus som fritidseiendommer. Vi har altså 460000 hytter og fritidshus her i landet i dag.
Ingen andre land har så mange hytter, sammenliknet med folketallet. Bare svenskene har en hyttekultur som kan sammenliknes med vår. Best i verden også i hyttebygging, altså.
Spørsmålet er selvfølgelig om vi trenger så store og påkostede hytter. Hvor klimavennlig har norsk hyttebygging vært de siste tiårene? Hvor store natur-arealer har hyttefeltene lagt beslag på? Må utelyset på hytta være påslått døgnet rundt, året rundt?
Det er innlysende at den voldsomme hyttebyggingen de siste 25 årene ikke kan fortsette særlig mye lenger. Bremsene må settes på, og det aller beste er hvis det skjer av seg selv, hvis trendanalytikerne har rett i at gigantomanien er i ferd med å ta slutt.
Vi kommer ikke tilbake til den tiden da vi selv snekret krypinn av gamle trekasser. Få vil i dag leve som ekteparet jeg møtte i Bymarka, som fikk tre barn mens de bodde året rundt i ei koie i skogen. Men kanskje er vi i ferd med å innse at nøkternhet er like hyggelig som overdådighet, særlig på hytta. I så fall går utviklingen rett vei.