Kamp om både sjel og makt i Arbeiderpartiet

Bakteppet for det første fylkesårsmøtet i Trøndelag Ap kunne knapt vært verre: Elendige meningsmålinger, skandaler og et Trondheim Ap som mest av alt minner om en såret bjørn.

  Foto: KIM NYGÅRD

Saken oppdateres.

Når Trøndelag Arbeiderparti for første gang samles til fylkesårsmøte i helga, er det i øyenfallende hvordan Trondheim Ap har mistet makt. I mange år har trondheimslaget bestemt det meste i Sør-Trøndelag. Det skyldes naturlig nok lagets størrelse, men også at mye makt har vært konsentrert rundt noen få personer med tette bånd. Kretsen rundt Rune Olsø, Geir Waage og Hanne Moe Bjørnbet har også bestått av sentrale personer i AUF, deriblant Julie Indstad Hole. Ordfører Rita Ottervik og fylkesordfører Tore O. Sandvik har aldri hatt den samme evnen eller viljen til nettverksbygging. Den desiderte eneren har vært Trond Giske, som alle har sirklet rundt. Det kan det sies mye om, men det har også bidratt til at Trondheim Ap har vært effektivt, mektig og med stor evne til å vinne valg.

Nå ser det ut som vi har sett slutten på Trondheims dominerende posisjon i Ap. Namdalingen Anne Marit Mevassvik er ny fylkesleder, mens fylkespolitiker Per Olav Hopsø fra Melhus blir nestleder. Den eneste fra Trondheim i AU i det nye fylkesstyret, blir kommunalråd Marek Jasinski. Hvis noen hadde spådd dette for et drøyt år siden, ville få trodd det var mulig. Da var et ankepunkt mot fylkessammenslåinga at nordtrønderne var livredd for å bli slukt av mektige Trondheim Ap.

LES OGSÅ: Ser vi slutten på Ap-hegemoniet i Trøndelag?

En trønder er en trønder blir det ofte sagt, men partikulturen har sett ganske annerledes ut på hver side av fylkesgrensa. I få partier har dette vært mer merkbart enn i Ap. Der Trondheim har vært dominert av en krets, har makta i nordfylket vært spredt på flere. Tidligere fylkesrådsleder Anne Marit Mevassvik og stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol er sentrale, men noen «krets» er det vanskelig å snakke om. Fylkeslaget har ikke vært ansett som like slagkraftig som naboene i sør, men partikulturen har likevel virket sunnere.

Nordtrønderne har fått «hjelp» fra uventet hold. Skandaler og kriser har hjemsøkt trondheimslaget det siste året. Etter Kystad-saken og metoo har både Olsø, Waage og Giske gått ut av sentrale verv. De tette båndene som tidligere har vært en styrke, er snudd til en ulempe som gjør at hele lokallaget ligger nede. I den situasjonen er de ikke i stand til å ta den makta som jeg er villig til å vedde en god flaske rødvin på at de ellers ville tatt. For partiet er nok denne utluftinga til det beste. Trondheim har mye å lære av den langt mer åpne partikulturen i nord.

Hør Adresseavisens kommentatorer i podkasten OmAdressert

Men det er ikke bare maktforholdene som skiller de gamle fylkene. Der Trondheim har vært et tydelig rødt fyrtårn og tidvis en rød klut, har Nord-Trøndelag blitt regnet som mer høyreorientert og opptatt av typiske distriktssaker. I Trondheim har de tette bånd til fagbevegelsen, frontet en mer liberal innvandringspolitikk og plassert seg langt til venstre i partiet i en rekke saker. På helgas fylkesårsmøte vil Trondheim Ap foreslå blant annet forbud mot bemanningsbyrå, likelønnslov, oppmyking av asylpolitikken og varig vern av LoVeSe.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel retorikken. Nå snakkes det om å finne tilbake til Ap's sjel. Om å lytte til grasrota og til fagbevegelsen, og ikke lenger la seg styre fra Oslo. Om å slutte med de grå kompromissene, og bli den tydelige venstrestemmen i partiet. Det er som et ekko av Trond Giskes comebacktale i Orkland i vinter. Også på Youngstorget vil de nok følge spent med på hvor mye klangbunn disse ordene møter i Trøndelag.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

En skadet bjørn skal man som kjent aldri undervurdere. Klarer Arbeiderpartiet i Trøndelag å forene det beste fra de to fylkene, kan Trøndelag igjen bli en svært viktig maktfaktor i partiet.

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger)

På forsiden nå