Stakkars Baktus?

De nye norske klagesangene minner mistenkelig om en gammel en.

Klassiske tanntroll: Karius(med mørkt hår) og Baktus(rødt hår) før alt ble grått og trist i Ivo Caprios filmversjon av Thorbjørn Egners barnebok. 

Saken oppdateres.

Jesus er fjernet fra påska, flere byer innfører forbud mot gassballonger på 17. mai, og i helga blir det forbud mot nachspiel på Høyres landsmøte. Hva blir det neste?

For egen del kan jeg tenke meg forbud mot, eller i det minste begrenset adgang til å hevde at det meste var bedre før. I møte med all forargelsen mot samfunnsutviklingen fra voksne menn og kvinner med større bakspeil enn frontrute, griper jeg meg stadig oftere i å tenke på Karius og Baktus.

Thorbjørn Egners tanntroll ble udødeliggjort av Ivo Caprinos fabelaktige dokkefilm som preget generasjoner av nordmenn fra premieren i 1955 til langt utpå 90-tallet. Nå er de muligens skylt bort av YouTube og Xbox de også. Sånn har det blitt.

Når jeg leser om folk som raser mot tidas melodi, får jeg avskjedssangen til tanntrollene på hjernen. Den hvor de innser at det er slutt med loff med sirup og at de må seile sin egen sjø. Fordi gutten de bor hos, har begynt å pusse tenner og spise sunt: «Alt som var så søtt og godt, det er borte, stort og smått. Alt har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort», hulker de. U-hu-hu.

Før i tida hadde jeg egentlig mer sans for Karius og Baktus enn Jens som eide tennene. Etter som tida og samfunnsutviklingen har gjort klagesanger til forveksling lik den til tanntrollene stadig mer dominerende, synes jeg ikke like synd på Karius og Baktus lenger. De kan seile sin egen sjø.

Les også kommentaren «Rett fram med tvang»

På forsiden nå