Bladskriveren som gjorde opprør mot meningspolitiet

Mener du at de etablerte mediene ikke har god nok kontakt med folket? Da burde du ha feiret gårsdagen.

  Foto: Tegning: Karl Gundersen

Saken oppdateres.

Motstanden mot det som kalles «mainstream media», har vokst jevnt og trutt de siste årene. Vi som jobber der, blir beskyldt for å lage falske nyheter. Vi anklages for å representere eliten og ikke ha kontakt med vanlige folk.

Aasmund Olavsson Vinje burde være en helt for de som er kritiske til de etablerte mediene. Han vokste opp i fattigdom, men ble Norges fremste journalist. En av årsakene til at han skrev seg inn i historien, var at han gjorde opprør mot eliten og skrev for folk flest. I går, 6. april, var det 200 år siden han ble født.

Det er selvfølgelig den såkalte eliten som feirer jubileet. Hovedmarkeringen skjer på Vinje-senteret i Telemark, der Vinje kom fra, denne helga. Nasjonalbiblioteket har en serie arrangementer utover våren der ulike sider ved journalistikkens historie i Norge blir diskutert.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Meningspolitiet og kommentariatet avsporer debatten, mener Sylvi Listhaug

Vinje ble aldri en del av eliten. Selv om han var så skoleflink at han kom inn på Heltbergs studentfabrikk samtidig med Ibsen og Bjørnson, trivdes han bedre blant bønder enn på Karl Johan. Derfor fant han seg godt til rette da han fikk grøt på gården Grut i Meldal. I teksten «Grauten på Grut» innrømmer han riktignok at å spise det han ble servert, var som å dra en kvast med gran ned gjennom ei ovnspipe.

Aasmund Olavsson Vinje burde være en helt for de som er kritiske til de etablerte mediene. 

I hovedstaden sto han på sidelinjen og ble ansett som en opprører. Med ukebladet Dølen, som han drev på egen hånd fra 1858 til han døde i 1870, ville han gi en stemme til vanlige folk. Mens andre journalister og skribenter skrev for lesere med penger og utdannelse, skrev Vinje for det store flertallet, den fattige bondebefolkningen.


Der var der han kom fra. Faren var så å si husmann. Mora hans døde da Aasmund var ti. Han var gjetergutt fra han var liten guttunge. Derfor kunne han skrive teksten til sangen om Blåmann: «Ikkje enno, Blåmann min/må du døy frå Guten din.»

Vinje var stadig på reise omkring i norske bygder, og med sine reisebeskrivelser fra en fottur sommeren 1860, skrev han seg inn i Norges-historien. Det han skrev, ble utgitt i boka «Ferdaminne fraa sumaren 1860»

Historien om grauten på Grut kommer derfra. Vinje gikk fra Christiania for å være tilstede under kroningen av Karl XV. I Meldal fikk han havregrøt. Grøten hadde «piggar nett som busti på ein griserygg, og svart var han som oskegraut».

Likevel ble Vinje betatt av Trøndelag. Det kan ha hatt sammenheng med at han i Trondheim fikk øye på ei jente som han lenge jaktet på. Men han likte også naturen. Han så «bratte aakrar og hus og stell nett som i mi fødebygd; men jordi var for det meste betre her, og stellet um mogelegt endaa klenare».

Han møtte hyggelige folk, og treskjærerne var flinkere enn i både Valdres og Telemark. Trøndelag tar stor plass i «Ferdaminne». Vinje ble så begeistret at han skrev dikt: «Her ser eg fagre fjord og bygder,/som mange gamle kjempor bar.» Ikke rart de har hedret Vinje med et minnesmerke ovenfor Sakshaug gamle kirke på Inderøy.

Jeg sitter og blar i en skoleutgave av «Ferdaminne» fra 1911. Den kommer fra Strinda folkeboksamling og er full av blyantnotater. Vinjes personlige måte å skrive på får meg til å tenke på den amerikanske nyjournalistikken fra 1970-tallet og gonzo-journalisten Hunter S. Thompson.

Jeg tenker også på at vi som jobber i de etablerte mediene, blir beskyldt for å være et slags meningspoliti. Vi jager i flokk og mener det samme. Vinje var ikke en del av meningspolitiet i Kristiania. Han var ikke redd for å skrive kritisk om Ibsen. Da Bjørnson utga «Arne», ba Bjørnson Vinje om å være mindre rå enn han pleide. Vinje svarte med å skrive en spottende anmeldelse.

Dølen-redaktøren mente også at Bjørnsons nasjonalisme var som en skinnfell «kantad med danske og tyske Bordur og med Duskar på». Også Vinje var en forkjemper for det norske, men unngikk høystemt romantikk. Han sto på de fattige bøndenes side. Derfor var han også en av de aller første som skrev på deres språk, Ivar Aasens landsmål. Samtidig var han internasjonalt orientert og skrev mye utenriksjournalistikk.

Han hadde klare meninger om journalistikkens oppgave, at den var viktig for demokratiet og borgernes frihet. «… ein Bladskrivare er magtlaus, naar han iki taler det, som sannt er, og som ligger Alle paa Tunga,» skrev han i 1860. Hadde han en anelse om at det ville komme en diskusjon om falske nyheter, om folk flest og eliten, nesten 160 år senere?

Mye er endret siden Aasmund Olavsson Vinjes tid. Han gjorde noe som nesten var umulig på 1800-tallet. Han vokste opp i stor fattigdom, men ble en av våre største skribenter. Han gjorde en klassereise lenge før ordet fantes.

I dag er klassereiser så vanlig at ordet nesten er utdatert. Statens lånekasse for utdanning og andre forhold har ført til at de aller fleste kan studere. Den gangen var det nesten utenkelig at en gjetergutt kunne skrive seg inn i nasjonallitteraturen med dikt som «No ser eg atter slike fjell og dalar».

Spørsmålet er om vi som drar på klassereiser i dag, legger igjen noe på veien. Om vi mister kontakten med miljøet vi kom fra, blir en del av eliten og tilpasser oss deres holdninger. Aasmund Olavsson Vinje gjorde ikke det. Han var belest og lærd, men var samtidig «døl» hele livet. Mange har mye å lære av ham.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

På forsiden nå