Sjelden eller aldri har en film preget populærkultur mer enn Stanley Kubricks «2001 – En Romodyssé». Denne uka fyller den 50 år.
Publikum på premierene i USA den første uka i april 1968 ante neppe hva som traff dem. Stanley Kubricks science fiction-film fra verdensrommet er en merkestein i filmhistorien og populærkulturen. Den har preget og influert langt flere enn vi som har sett og anerkjent filmen som det banebrytende mesterverket den er. Selv om mange ikke skjønner bæra.
Et drøyt år før Neil Armstrong satte bena på månen viste Kubrick mennesket i verdensrommet, så spektakulært at filmens innflytelse i åra som har gått neppe kan overvurderes. Ikke bare på film, men i populærmusikken, samt i bruk av klassisk musikk på film.
David Bowies gjennombruddslåt «Space Oddity» og det meste av spacerock-sjangeren står i arv til den visjonære storfilmen. Det samme gjør alt som er laget av film fra verdensrommet etterpå. Bowie har fortalt at han så «2001 – En Romodyssé» flere ganger, i rus, før han laget sin første signaturmelodi, om Major Tom, inspirert av filmen.
Steven Spielberg har kalt filmen «The Big Bang» for hans generasjon av filmskapere, George Lucas «den ultimate sciencefictionfilmen». Det er vanskelig å se for seg hans «Star Wars» eller Ridley Scotts «Alien» uten ukas 50-årsjubilant.
Før «2001» var kinofilm og sci-fi fra verdensrommet hovedsakelig B- og C-filmer. Noe av det mest utrolige ved å se «2001» i dag, er at den fortoner seg om en ambisiøs, langsom og krevende eksperimentell kunstfilm. I 1968 var den altså mest sette film på amerikansk kino.
Til Norge kom den først i februar 1969. I likhet med mange visjonære storfilmer fikk den blandet mottagelse hos kritikerne, og Oscar-pris kun for spesialeffektene. I Norge var Aftenposten mest positiv, VG og Adresseavisen noe mer avmålte. «En av de mest fantastiske filmer vi har opplevd til dags dato, teknisk så nær det fullkomne at man vanskelig kan tenke seg det bedre», skrev signaturen Sv. K i Aftenposten. VG kalte filmen «moralsk sett tankevekkende», til fire på terningen.
Til sammenligning fikk to aktuelle norske filmer, «An-Magritt» og «Brent Jord» seksere på terningen av VGs anmelder samme sesong. Adresseavisens Martin Nordvik var godt på vei imponert, men hevdet at filmens siste del «slår over i ren science fiction hvor romferdens avslutning oppleves som en rus med flammende farver og svimlende fart».
Selv så jeg første gang «2001» som 12-åring i 1978, et halvt år etter at jeg så «Star Wars» på Sentrum kino. For et barn var nok det feil rekkefølge og jeg skjønte ikke hvorfor Kubricks film hadde ry som en av verdens beste filmer. Som voksen er det lettere å se storheten i det enestående kunstverket, fra den replikkløse skildringen av menneskehetens utvikling fra aper til romfarere i starten, til den mildt sagt speisa finalen som fortsatt virker radikal i kombinasjonen av musikk og bilder.
I mai skal filmskaperen i vår tid som oftest sammenlignes med Kubrick, Christopher Nolan («Dunkirk») presentere en restaurert versjon av «2001» i Cannes i 70mm-format. Nå er filmen tilgjengelig på Netflix. Selv på en relativt stor tv-skjerm kommer den ikke helt til sin rett. Uten full oppmerksomhet, tålmodighet og åpenhet, er det vanskelig å få tak på den.
Det kjølige dramaet om kunstig intelligens, menneske og maskin, har visuell prakt og fantastisk musikk. Kubricks bruk av Johan og Richard Strauss, samt den rumensk-ungarske komponisten György Ligeti la grunnlag for videre utvikling av musikk – og stillhet – som verdensrommets lydspor.
Strømming av «2001» gir mulighet til å sjekke en av rockmytene rundt filmen. Det har lenge vært spekulert i forholdet mellom Stanley Kubricks film og Pink Floyd. Det tiltok utover 90-tallet, etter at avslutningssekvensen av «2001» ble mikset med Pink Floyds drøyt 23 minutter lange «Echoes» fra albumet «Meddle».
Det kan sterkt anbefales å prøve å se siste del av filmen til Floyds speisa storverk (se for all del filmen som den ble laget først). De kler hverandre så godt at det er til å få gåsehud av. Det er ingen holdepunkt for at Kubrick bad Pink Floyd om å lage musikk til filmen eller at de gjorde det likevel. «2001 – En Romodyssé» er verdt å feire som et storverk fra det 20. århundre, med eller uten Pink Floyd.
Les også kommentaren «Da Adressa tok livet av «Blade Runner»