Det var som ventet at Høyre sa ja til eggdonasjon, men overraskende hvor lite prinsipielt de argumenterer. Det blir ikke enklere med dette.
Jeg blir alltid skeptisk når folk snakker med stor skråsikkerhet om etiske spørsmål knyttet til liv og død. I debatten om bioteknologi på Høyres landsmøte var det med andre ord mye å uroe seg over. Eggdonasjon angår ikke så mange, men har likevel blitt en stor stridssak i norsk politikk. Med Høyres vedtak er det nå et stort flertall for å tillate eggdonasjon i Norge. Også dette bioteknologiske toget har gått, men jeg tror likevel det er grunn til å reflektere over hvordan det blir argumentert i denne saken.
Erna Solbergs posisjon kunne knapt vært sterkere, men det er vel så imponerende hvor godt det gror under henne
Mange gløder for å tillate eggdonasjon. Like mange er sterke motstandere av surrogati. Jeg er usikker på om de helt vet hva de har begitt seg ut på. For argumentene de bruker, er påfallende like. Hele debatten viser hvorfor det er all grunn til å være redd for såkalt «slippery slope», nemlig at sier vi ja til det ene så fører det i neste omgang til det andre. I ei tid hvor den teknologiske utviklinga går lynraskt har det en stor verdi å være en bremsekloss.
Jeg tror heldigvis ikke at et menneskes livskvalitet i særlig grad handler om måten det er kommet til verden på. Om barn er unnfanget med kunstig befruktning, med eggdonasjon, med surrogati, om de er adoptert eller om de er kommet til verden på gamlemåten. Man kan være like kjærlige og gode foreldre om man lever i en kjernefamilie, om man lever i partnerskap eller som enslig. For meg har derfor ikke den krevende debatten om eggdonasjon handlet om kvaliteten på foreldreskapet. Barn vokser opp i de mest ulike familier, og det er først og fremst omsorgspersonen som bestemmer hvordan barnet får det. Tror jeg. Sånn sett er jeg ikke bekymret for eggdonasjon. Men jeg tror det er viktig å sette en grense et sted.
Kamp om både makt og sjel i Arbeiderpartiet
Det er utfordrende at så mange gjør eggdonasjon og sæddonasjon til et likestillingsspørsmål. Biologisk er det en forskjell. Enhver befruktning er en slags sæddonasjon, selv om vi bruker litt hyggeligere ord på det når det gjøres på naturmetoden. En sædcelle kommer utenifra. En eggdonasjon innebærer å ta ut et egg fra en kvinne og sette det inn i en annen kvinnes livmor. Det bryter med det som så langt i historien har vært udiskutabelt. Den som føder barnet, er også barnets biologiske og genetiske mor. For noen er det en viktig grense vi ikke bør overskride. For andre er det en ganske uvesentlig bagatell.
Det er interessante å høre hvordan det store flertallet argumenterer for eggdonasjon. Det lyder omtrent slik: Ettersom sæddonasjon er tillatt er det urettferdig at menn kan få hjelp, men ikke kvinner. Å få barn er manges høyeste ønske, og det fødes uansett for få barn i Norge. Folk må få bestemme selv om de skal få donere egg eller ikke. Det er de sosiale, ikke de biologiske foreldrene som er viktige. Det er ikke sæd og eggceller som leser på sengekanten, tørker tårer eller følger barnet på fotballtrening, ble det stadig gjentatt. Dessuten er det mange som får utført eggdonasjon i utlandet. Det er urettferdig at bare de rike som har råd til det, skal få tilgang på eggdonasjon.
Hør Adresseavisens kommentatorer i podkasten OmAdressert
Det er et helt greit standpunkt. Men da må ikke Høyre bli overrasket om det snart kommer en ny debatt. For man kan utmerket godt stille spørsmål ved hvorfor en kvinne som ikke har velfungerende egg, skal få hjelp, mens kvinner som av andre medisinske årsaker ikke kan bære fram barn, ikke kan få hjelp. Hvorfor likebehandler vi ikke egg og livmor? Da kan for eksempel en venninne eller en søster bære fram barnet for deg. Barnet er ønsket. Det er helt frivillig. Hva er den store forskjellen? Det eneste svaret jeg har hørt, er at det er en medisinsk risiko å bære fram et barn. Og at det knyttes følelsesmessige bånd mellom mor og barn i løpet av svangerskapet. Skal man ikke få bestemme selv om man vil låne ut sin egen livmor? Hva da om det utvikles en kunstig livmor som bærer fram barn på en like god måte som en ekte livmor? Det høres sikkert litt «science fiction» ut, men teknologien er neppe langt unna. Da finnes det vel ingen saklig grunn til å si nei til å hjelpe mennesker?
LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER
For argumentene er de samme.
De som ikke er i stand til å bære fram et barn selv, har det samme sterke ønsket om å få barn. Homofile er like gode foreldre som heterofile og lesbiske. Barnet er like ønsket. Det finnes allerede en del nordmenn som reiser til utlandet og får barn ved hjelp av surrogati. Skal det bare være de rike som skal få barn på denne måten? Jeg føler meg ganske sikker på at dette kravet kommer og den debatten blir ikke mindre smertefull. Strengt tatt så er det her allerede. Det var faktisk nesten like mange som stemte for surrogati på Høyres landsmøte som det var delegater som stemte mot eggdonasjon. Jeg blir ikke overrasket om surrogati er lov i Norge om noen år. Grensene flyttes stadig. Bremseklossene blir færre.
Hvor skal vi stanse, spurte den nye stortingspresidenten Tone W. Trøen. Det bør noen og enhver tenke grundig gjennom. For det eneste sikre er at det er ikke bare egg som går ut på dato. Det gjør også argumentene dine.