Vil endringen i barneloven føre til at flere barn får kontakt med faren eller moren sin?
Det er ikke uforståelig at presumptivt fornuftige mennesker både blir egoistiske og irrasjonelle når det koker over av vonde følelser i forbindelse med et samlivsbrudd. Noen går med rette i krigen for å sikre seg daglig omsorg med ungen. Andre burde ha latt være. For i de fleste tilfeller er det best for barn å være sammen med både mamma og pappa.
Endringer i barneloven, som ble innført 1. januar, tar sikte på å likestille foreldrene som omsorgspersoner etter samlivsbrudd. Nå står «delt bosted» oppført først i lovbestemmelsen som et eksempel på én av ordningene foreldrene kan avtale.
FIKK DU MED DEG DENNE? For noen kan jo dette være en drømmefødsel, for meg ble det et sjokk
Samtidig er fristen for å varsle den andre forelderen om flytting nå utvidet fra seks uker til tre måneder. I tillegg er det innført meglingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte, samt at det blir lettere å bøtelegge foreldre som hindrer samvær.
Om lovendringen vil ha noe for seg, gjenstår å se. Kritikere mener at dette bare er pynt og at det i praksis ikke vil føre til at flere barn får være sammen med faren sin. Det er i hovedsak fedre som mister kontakten med barna sine.
Eksperter på området mener det er kritikkverdig at delt bosted ikke er blitt rettsnormen i Norge slik det er i Sverige. Når foreldre fortsatt får bestemme, kan det fort ende opp med at det ikke blir delt bosted. Det er også innvendinger mot at loven fortsatt er mangelfull fordi den ikke beskytter mot såkalt samværssabotasje.
Å forpurre samværet mellom barnet ditt og eksen, kan være et effektivt hjelpemiddel når man ønsker å sikre seg selv foreldreansvaret. Ifølge boken «Samværsabotasje», som ble utgitt på Aschehough forlag i fjor, er det rundt 120 000 barn som har foreldre som krangler om hvor barna skal bo og om hvem som skal betale barnebidrag.
Danmark innførte i 2015 sanksjoner på samværssabotasje. Det betyr at den som saboterer, kan bli fratatt hovedomsorgen for barna. De kan også risikere fengselsstraff.
Metodene for å vinne til seg omsorgen går til syvende og sist utover ungen. Større, ferske studier både fra Norge og Sverige viser at barn som mister kontakten med en av foreldrene etter samlivsbrudd, oftere har psykiske helseplager. Med dette i bakhodet, ønsket regjeringen i utgangspunktet delt bosted som rettsnorm. Forslaget ble imidlertid trukket etter påtrykk fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
LES OGSÅ KOMMENTAREN Når alle bor i fryseboks
Enkelte leger og psykologer hevder også at det er et problem at dommere og sakkyndige i Norge i liten grad er oppmerksomme på det de kaller foreldrefiendtliggjøring. Det vil si at den ene forelderen som har barna mest, misbruker makten sin og demoniserer den andre parten overfor barnet. Satt på spissen: Mor repeterer at far er en udugelig drittsekk, og på den måten manipulerer hun ungene til å holde seg unna faren. Far kan selvsagt bedrive denne typen psykisk vold mot mor også.
I februar sendte en interessegruppe med advokater, helsepersonell og akademikere et opprop til daværende justisminister Sylvi Listhaug (Frp) om fedres rettssikkerhet i barnefordelingssaker. Gruppen krever at falske anmeldelser og falske forklaringer i retten i større grad må straffeforfølges. Advokat Øivind Østberg, som har jobbet mye med barnefordelingssaker, hevder overfor NRK at det bortimot er risikofritt å forklare seg falskt i en barnefordelingssak. Løgner kan med letthet brukes som en brekkstang for å beholde barnet.
Selv om antagelsen om at barn har det best hos mor (morspresumpsjonen) forsvant ut av loven i 1981, er det fortsatt enklere for en advokat å representere mor enn far i retten. I noen tilfeller vinner også mødre uriktig fram. Likevel er det grunn til å tro at de fleste dommere og sakkyndige har kunnskap og erfaring som gjør at riktige avgjørelser blir tatt.
Flere dommere er også tydelig på at kjønn på foreldre eller barn ikke avgjør hvem som får omsorg og samvær. Ordningen «konflikt og forsoning», hvor foreldrene møter en sakkyndig psykolog og en tingrettsdommer i tillegg til hjemmebesøk, har også bidratt til å dempe konfliktnivået. Men fortsatt kan behandlingstiden være grusomt lang før saken havner i retten, og det er selvsagt en belastning for alle parter. Den største taperen er uansett barnet.