Det finnes neppe en sterkere norsk politiker enn Trine Skei Grande.
En kan lure på om det hviler en forbannelse over Trine Skei Grandes landsmøter. I fjor gikk hun på talerstolen i Ålesund med et utgangspunkt som knapt kunne vært verre. Meningsmålinger nede på to-tallet. En gryende lederdebatt initiert av en løsmunnet Abid Raja. Kommentatorer skrev at Skei Grande virket sliten, og ingen trodde Venstre ville komme over sperregrensa. Aftenpostens Frank Rossavik toppet det hele med å skrive at Venstre som parti burde legges ned.
Stemninga ble snudd. Hun holdt en tale som begeistret partiet, og blidest av alle var en dansende Abid Raja. Krisen var over. Deretter gikk det bare oppover, om ikke helt uten humper i veien. Det ble jublet for et valgresultat på 4,3 prosent. Inntoget i regjering blir nærmest beskrevet som en triumfferd. Venstrefolk er nøysomme sånn.
Bakteppet for helgas landsmøte på Gardermoen er ikke enklere. Den ti år gamle historien fra et bryllup i Trøndelag har igjen kommet til overflaten etter at Ola Borten Moe gikk ut på Facebook denne uka. Nå har Venstres håndtering blitt et tema. Presset på Skei Grande er heftig. Det blir ikke bedre av at dette er en pinlig sak som ingen helst vil snakke om. Unntatt i kommentarfeltene på nett. Der er det fest.
Det er lett å bli slått av hvor sterk Trine Skei Grande må være. Der det må ha vært fristende å sykmelde seg eller unngå offentligheten, går hun på som ingenting har hendt. Hennes store porsjon selvironi må være til god hjelp nå. Det er heller ingen ønske i partiet om å bruke dette mot henne. De vil bare få saken ut av verden.
Trine Skei Grande er gjest i Adresseavisens podkast OmAdressert
Partilederens tale var en eneste lang hyllest til Venstre i regjering. Hun snakket begeistret om hvordan partiet gjør en forskjell. For klima og miljø. For barnefattigdom. For en mer human asylpolitikk og et mer liberalt samfunn. Det ble jublet for at asylsøkere lettere skal få jobb. Statsminister Erna Solberg ble rost opp i skyene. Skei Grande hadde strengt tatt ikke trengt å prøve så hardt. Forsamlinga er for lengst overbevist. De mange kritikerne mot å samarbeide med Frp, har forstummet. Listhaugs exit må ha roet de siste skeptikerne. Skei Grande styrket seg i partiet da hun åpent tok avstand fra statsrådskollegaens ordbruk.
Det er stadig blitt kommunisert at Listhaug er det eneste problemet med Frp. Så enkelt er det neppe. Med tanke på hvor vanskelig regjeringsspørsmålet har vært, er det påfallende lite ydmykhet å spore. Forventningene som partiet har skapt, om et rausere og grønnere samfunn, er enorme. Det er mye politikk som må leveres. Ikke minst er det stor spenning knyttet til et annet politisk møte denne helga. Da skal KrF begynne å tenke på om de skal slå følge med Venstre inn i regjering.
LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER
Det går fort å venne seg til regjeringstilværelsen. Rådgiverkorpset har kjøpt seg nye dresser. Makta flyttes fort fra Stortinget til regjeringskvartalet. Veien er farlig kort fra tilfreds til selvtilfreds. Trøsten er at dette ikke ligger i partiets natur. Det er tett mellom «nerdene», og de fleste er svært opptatt av fag. Venstrefolk flest vil heller snakke om myr enn å skryte av regjeringa. Ære være dem for det.