Kirkens kritikere har ikke fulgt med i timen

En kirke i krise? Tvert imot, den er en oppsiktsvekkende suksess og har bemerkelsesverdig mange medlemmer.

Suksess: Nidarosdomen, her under Olavsfestdagene, står sentralt i folks bevissthet. Kirken er ikke i krise, oppslutningen er større enn samfunnsutviklingen skulle tilsi, mener Adresseavisens kommentator. 

Saken oppdateres.

I forbindelse med Kirkemøtet i Trondheim inviterte NRK torsdag kveld til «Debatten», direktesendt fra Vår Frue kirke. Utgangspunktet var at Kirken har problemer. Færre deltar i gudstjenestene, færre blir døpt og medlemstallet synker.

Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i den kristne dagsavisen Dagen, var en av de sentrale debattantene. Han hadde dagen før skrevet en leder der det heter at «det er en kirke i krise som avholder kirkemøte denne uken. Men krisen står betegnende nok ikke på dagsorden i år heller.»

NRK kjøpte Selbekks virkelighetsbeskrivelse, og vi fikk en debatt der kirkens representanter ble anklaget for at de ikke klarer å fylle kirkerommene. Bjørn Eidsvåg var hyret inn som ekspertkommentator og kom med tips om hvordan prestene kan lokke til seg flere. Programleder Fredrik Solvang sa at Eidsvåg vet hvordan man skal trekke folk og at kirkens folk må «gjøre som han sier».

LES OGSÅ: Trond Giske gjorde comeback i «Debatten»

Jeg ble sittende og lure på om kirkens kritikere ikke er klar over hva slags land vi bor i. Har de ikke fått med seg det som har skjedd de siste femti årene?

Hvis Norge hadde vært samme type samfunn i dag som på 1950- og 60-tallet, ville Selbekk og hans meningsfeller hatt rett. Kraftig synkende oppslutning om kirken ville den gangen vært en sensasjon. Rundt 95 prosent av Norges befolkning var medlemmer i statskirken i 1970, og slik hadde det vært i en evighet. «Alle» ble døpt. Tenåringer som ikke ville konfirmere seg, ble truet med evig fortapelse.

Mye har skjedd siden den gangen, men fortsatt er over 70 prosent av alle nordmenn, cirka 3,7 millioner mennesker, medlemmer i Den norske kirken. Det interessante med dette tallet er ikke at det er lavt, men høyt. Kirken har gjort en bragd ved å klare å beholde så mange medlemmer etter at samfunnsutviklingen i femti år har pekt i en helt annen retning.

Utviklingen har i korthet gått ut på at konvensjonene har falt. På 50- og 60-tallet sto mor hjemme ved grytene mens far forsørget familien. De som var arbeidere, stemte Arbeiderpartiet, sjefene stemte Høyre. Livet var muligens grått, men det var enkelt. Du visste hva du skulle stemme, og det var i hvert fall helt sikkert at du skulle bli døpt og konfirmere deg i kirken.

LES OGSÅ: Kirkerådets leder mener folkekirken lever i beste velgående

Så skjedde det noe. Fra rundt 1970 ble konvensjonene utfordret av radikale ungdommer. De stilte spørsmål ved gamle sannheter, og en del år senere var det ikke lenger en skam å ikke konfirmere seg.

Kirkens egen statistikk over antall utmeldelser per år viser utviklingen tydelig. Fram til cirka 1970 meldte nesten ingen seg ut. Deretter steg tallet brått til mellom fem og ti tusen i årene som fulgte.

Samtidig med ungdomsopprøret vokste det fram en bevissthet om at alle nordmenn ikke nødvendigvis måtte oppføre seg likt. Høyresiden snakket om individets valgfrihet, og konvensjonene falt så til de grader at Høyre i dag har en homofil helseminister. Mannlig homofili var forbudt fram til 1972.

I tillegg har velstanden skutt i været. Jo mer velstående en befolkning blir, desto mindre betyr religionen for folk. I Norge velger mange Mammon framfor Gud. Rundt halvparten av Kirkens medlemmer regner seg som kristne.

LES OGSÅ: Vil ha erkebiskop i Den norske kirke

Kirken, som i mange hundre år hadde hatt et jerngrep om folk, kunne i denne utviklingen blitt et trossamfunn for et mindretall. Likevel har oppslutningen sunket svært langsomt. Kirken betyr fortsatt mye for de fleste nordmenn. Selv etter en femtiårig utvikling i en sekulær retning, er den fortsatt en folkekirke.

Årsaken er ikke bare at den kristne kulturarven fortsatt preger Norge, men også at kirken har vært åpen og inkluderende og at den gjør en verdifull innsats blant dem som faller utenfor.

Vebjørn Selbekk mener en sentral del av krisen er at stadig færre nordmenn tror på den kristne Gud. Spørsmålet er hva som kan gjøres med noe som er et resultat av samfunnsutviklingen etter 1970. Antakelig er det ikke nok å lytte til gode råd fra Bjørn Eidsvåg. Og hvis kirken tyr til sterkere lut, vil oppslutningen synke som en stein.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

På forsiden nå