Tim Bergling var større enn de fleste av oss over 30 skjønte. En fersk og rystende Netflix-dokumentar om hans vekst og fall setter dødsfallet i sårt lys.
Nyheten om den svenske DJ, artist og superstjerne Aviciis tragiske bortgang 28 år gammel, fredag kveld, ble ledsaget av noen av de vanlige hyllestene ved store popstjerners død. Likevel kan det se ut som om han i mange brede medier verden over omtales mer som et nisjefenomen enn en av de mest populære artistene i vår tid.
Kontrasten til dødsfallene til David Bowie og Prince er påfallende, selv om det er mulig å argumentere for at Tim Bergling, som han egentlig het, ble omtrent så stor som artister blir i dag. Inntil avskjedskonserten for snart to år siden fylte han fotballstadioner og hadde over 11 milliarder avspillinger på Spotify.
At Avicii gjerne omtales som EDM-stjerne (Elektronisk dansemusikk) i nekrologer og saker mer opptatt av tall enn kulturell betydning, er nok et uttrykk for at popkulturen har blitt godt voksen. Det samme gjelder mange av oss som skriver om den.
Omstendighetene rundt dødsfallet er i skrivende stund fortsatt uklare. Det preger naturlig nok også omtalen av Avicii som fenomen og popstjerne. Enten man er stor fan av Avicii eller uvitende om mannen og musikken, er den ferske, BBC-produserte dokumentaren «Avicii: True Stories» svært severdig.
Filmen er laget av en av Berglings gamle venner Levan Tsikurishvili, som har fulgt ham over flere år. Det overraskende, og etter dødsfallet dypt foruroligende, er hvordan filmen er et karakterportrett av en begavet ung mann som når toppen og verdensherredømme, for så å bli mer og mer preget av angst, smerte og prestasjonspress.
For et par uker siden ble filmen sluppet på Netflix. I dag fortoner den seg som noe i nærheten av beretningen om en varslet tragedie, selv om filmen slutter med at han legger opp som konsertartist høsten 2016, av hensyn til helsa. Like før det sier han i filmen: «Jeg klarer ikke å spille mer. Da kommer jeg til å dø».
Alt var fett de første fire-fem åra, forteller Bergling som i filmen gir et skakende bilde av utviklingen fra blyg tenåring til hardt plaget superstjerne. Historien om hans vekst er et interessant stykke popkultur-historie fra det siste tiåret.
Musikken hans settes også i kulturell sammenheng. En av pophistoriens største stilskapere, gitarist og produsent Nile Rodgers (Chic, Bowie, Diana Ross) hevder Avicii er blant de mest begavede han har jobbet med. Chris Martin fra Coldplay og Wyclef Jean bruker også store ord. I en scene ser vi president Obamas tale foran møte med nordiske statsledere i 2016: «Noen av oss danser og synger til Abba og Avicii», sa presidenten.
Som type, på scenen, var den blyge, innadvendte DJ-stjernen omtrent så langt unna Elvis en popstjerne kommer. I evne til å gjøre understrøm og subkultur til ungt massefenomen, er det paralleller. Filmen viser også paralleller i forholdet mellom artist og manager. Hans manager gjennom mye av karrieren, Ash Pournouri, fortjener sikkert noe av æren for suksessen. Scenen mot slutten av dokumentaren, hvor Avicii trygler en motvillig manager om å avlyse en serie konserter i Las Vegas, gir mørk etterklang til historien om Avicii. Uansett hva han døde av.