Håp om en løsning for Syria

Toppmøtet med Putin ble en PR-katastrofe for Trump. Men bak rabalderet skjedde det faktisk også noe viktig.

USAs president Donald Trump og Russlands president Vladimir Putin møttes til samtaler i Helsinki, Finland, 16. juli 2018.  Foto: Kevin Lamarque, Reuters

Saken oppdateres.

Mandagens toppmøte med Russlands president Vladmir Putin i Helsinki, ble katastrofalt for president Donald Trump. Etter at Trump under pressekonferansen avviste FBIs anklager om Russlands innblanding i presidentvalget, har det kokt på alle kanter.

At partene sa at de var enige om en løsning for Syria, har kommet helt i skyggen. Selv om det kan hindre en fryktet storkrig mellom Israel og Iran.

Riktignok har krigføringen i Syria stilnet. Selv om Bashar al-Assad erklærte seier over opprørerne i fjor vinter, har både USA og Russland fortsatt tropper på bakken. Foruten flyktningkrisen og mer enn en halv million drepte, ble borgerkrigen i Syria etter hvert også åsted for et storpolitisk drama.

For Russland markerte krigen landets første væpnede engasjementet utenfor det tidligere Sovjetunionens grenser siden kollapsen i 1991. Som vertskap og tilrettelegger for flere regionale toppmøter og «fredskonferanser» om Syrias fremtid, har støtten til Assad sikret Russland en plass i storpolitikken.

LES KOMMENTAREN: Hvorfor er skiltingen så elendig?

USAs tilbaketrekning fra rollen som verdens supermaktstartetallerede med tidligere president Barack Obamas uvilje til å ta lederskap i krigen i Syria. Også Trump har lovet det amerikanske folket at USA skal slutte å sløse penger på å være «verdens politimester». Det er nettopp tomrommet etter USA som har gitt Putin tumleplass til å leve ut sine stormaktsambisjoner i Syria. Mandagens pressekonferanse, der Trump fremstod mer som en sirkusklovn enn statsmann, gjorde at Putin kunne inkassere nok en fjær i hatten som aspirerende stormaktsleder.

At storpolitikken i økende grad føres av «sterke menn», er tydelig. Det er et landskap som Israels statsminister Binyamin Netanyahu også har vist seg dyktig i å orientere seg i. Trusselen fra Iran har i mange år vært hans viktigste fanesak. Etter at Trump ble valgt til president har Netanyahu ført et skytteldiplomati over Atlanteren. Bestrebelsene har åpenbart båret frukter.

Anerkjennelsen av Jerusalem som Israels hovedstad og atom-avtalen med Iran er begge kontroversielle saker som i hovedsak har vært viktige for Netanyahu og hans tilhengere. At Trump har vist seg villig til å dolke europeiske allierte i ryggen i disse prestisjesakene, vitner om hvor stor innflytelse Netanyahu har klart å oppnå over Atlanteren.

Samtidig har Netanyahu også ført et «storkarsdiplomati» ovenfor Putin. Forholdet, som nok er mer basert på gjensidig respekt enn på personlig kjemi, har vokst frem på tross av at Putin har muliggjort at Assads allierte, Iran, har blitt en viktig aktør i Syria. Med russiske styrker på bakken og israelske flyangrep mot iranske mål, har Russland og Israel jobbet iherdig for å hindre at de rammer hverandre i Syria. Paradoksalt nok har det ført de to lederne sammen.

LES KOMMENTAREN: To gode venner

I mai stod Netanyahu sammen med Putin på Den Røde Plass da han overså militærparaden som markerte 73-årsjubileet for Russlands seier over Nazi-Tyskland. Uken før mandagens toppmøte i Helsinki var Netanyahu igjen i Moskva, denne gangen for å diskutere Syrias fremtid med Putin.

Detaljene fra toppmøte erikke kjent. Men under pressekonferansen sa Trump at partene var blitt enige om at Moskva skal «...ta grep i Syria for å bidra til Israels sikkerhet». Etter at borgerkrigen har stilnet har frykten økt for storkrig mellom Iran og Israel. Iran truer jevnlig med å ødelegge Israel. Flere ganger har Israel ødelagt iranske militærbaser i Syria. Dermed ble Netanyahus tredje store diplomatiske seier, å stagge Irans innflytelse i Syria, trolig samtidig forseglet.

For Russland er det alliansen med Assad som garanterer en fremtidig rolle som stormakt i Midtøsten. Den israelske avisen Haaretz siterer russiske og europeiske diplomatiske kilder på at Kremlin nå er villige til å presse Iran ut fra Syria, i bytte mot garantier om Assad-regimets overlevelse. Og det kan den amerikanske presidenten sørge for.

Mens Trumps absurde utspill stjeler rampelyset, kan dermed Putin glede seg over å ha sikret Russlands fremtid som en viktig internasjonal aktør. I Israel soler Netanyahu seg i glansen av sine diplomatiske seire. Samtidig har toppmøtet trolig også lagt grunnlag for å forhindre en varslet storkrig.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå